I fjor våknet jeg plutselig en dag og husket hele teksten til Internal Call av Stroke, og i løpet av få timer hadde jeg skaffet meg alle eksemplarene jeg kunne finne på amazon, skiver jeg i ettertid flittig har distribuert til alle verdens hjørner. I dag, i det jeg satt meg ned til å spise middag, husket jeg plutselig Sunroseblackhole av Autopulver! Altså, denne gangen husket jeg ikke hvordan låta gikk, men jeg husket hva den het! Autopulver sluttet å leke for årevis siden, og det er er klin umulig å oppdrive annet en F-Words, skiva låta jeg i årevis har lengtet etter _ikke_ er på. Men i dag altså, husket jeg plutselig hva den het. Litt heftig masing på LastFM, og vips!, jeg er nå den heldige innehaver av låta på mp3.
Hvorfor gjør denne meg så blid? Refrenget. Ok, men det er mange låter med bra refreng? Joa.
Denne låta fikk jeg opprinnelig av Alexander Limi, ikke lenge etter at jeg kom til Oslo. Det i seg selv er ikke noe oppsiktsvekkende, men sammen med Internal Call, som kom fra samme kilde, utgjorde den i et halvt års tid selve støttepilarene i min reisemusikk. Hver gang jeg satt meg ned på en buss eller trikk i Oslo for å reise til jobben på NKS, hjem til Vogts gate eller til Grensen 9 var en av dem kort tid etter på vei gjennom ledninger og inn i mine ører.
Sunroseblackhole er fersk utdannelse, nye fantastiske venner, blomstrende musikkjærlighet, ny og høyt elsket by, høst, løv som faller, regn og storm, smått begynnende konturer av en karriere, lønninger oppdrukket på So What!, Porsgrunnsjenta som forsvant, en voldsom mengde pur livsglede og viten om at jeg aldri hadde sett for meg at tilværelsen kunne være så FABELAKTIG. Jeg trenger bare å lukke øynene når jeg hører den igjen nå for å være tilbake på trikken, tittende ut av vinduet med et fantastisk stort glis i ansiktet.Jeg tror aldri jeg har vært så satt ut over hvor glad jeg er i musikk før :D
http://rapidshare.com/files/46388971/05-Sunroseblackhole.mp3.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar