Thnks Fr Th Mmrs

2007 var et merkelig år i enkelte henseende. Blant annet falt jeg i langt større grad enn vanlig for singler, mens jeg i nyutforskelsesveien var mer anglofil enn noengang tidligere. Jeg har dessuten i ekstrem grad knyttet nye og gamle låter til opplevelser i år. The Fray - How To Save A Life og The Magic Numbers - This Is A Song og Take A Chance er totalt sveiset fast til Laos-reisen, Bloc Party - The Prayer er veldig, veldig Arvika, Rufus Wainwright - Tower Of Learning er kvelden da Tassen døde, mens The National - Apartment Story er alle de bra greiene som skjedde på høsten/vinteren.

Det var få konserter i år, men desto flere bøker og filmer. Sex and the City på DVD fortjener også å nevnes :)


Her følger favorittene, uten rangering:

ALBUM
The National - Boxer
Editors - An End Has A Start
Babyshambles - Shotter's Nation
Kent - Tillbaka Till Samtiden
Arcade Fire - Neon Bible
Rufus Wainwright - Release The Stars
Bloc Party - A Weekend In The City
Klaxons - Myths Of The Near Future
Cloud Cult - Meaning Of 8
Damien Rice - 9

SINGLER
Rihanna - Umbrella
Robyn feat. Kleerup - With Every Heartbeat
Kanye West - Stronger
Editors - Smokers Outside The Hospital Doors
My Chemical Romance - Famous Last Words
Mika - Relax (Take It Easy)
Justin Timberlake - What Goes Around... Comes Around
Fall Out Boy - This Ain't A Scene, It's An Arms Race
Maroon 5 - Won't Go Home Without You
Natasha Bedingfield - Soulmate

BØKER LEST
Jon McGregor - If Nobody Speaks Of Remarkable Things
Susan Hill - The Woman In Black
Markus Zusak - The Book Thief
Nick McDonell - Twelve
Paul Auster - Travels In The Scriptorium

FILMER SETT
Control
Stardust
9 Songs
Love Actually
Breakfast At Tiffany's

I'm Ready To Play Now

Så var man tilbake hjemme igjen. Tre ukers ferie har på samme tid gått veldig fort og veldig sakte, og i morgen bærer det tilbake til kontoret. Det blir litt godt, tror jeg glemte å sette pris på livet mitt i månedene før jeg dro.

Apropos ting jeg har glemt å sette pris på:

Eskobar - A Thousand Last Chances
Jeg kjøpte denne skiva ikke så lang tid før jeg flyttet til Finland, og i den første leiligheten jeg bodde ble den spilt nesten konstant. Enkelte av låtene, som Love Strikes, You Got Me, Fly On The Wall, Even If You Know Me og Bring The Action var gode soundtrack for ny by, og da skiva forsvant på mystisk vis et sted under tre-fire bilbytter under veldig kort tid var det ganske trist. Av en eller annen grunn gikk tapet imidlertid i glemmeboka før jeg fikk anskaffet et erstatningseksemplar helt frem til nå. Amazon.co.uk er min venn.

The National - Boxer
Denne dukket opp som anbefaling på amazon.co.uk etter at jeg hadde kjøpt et eller annet bra, og havnet derfor i handlekurven. ILYBICD, Editors og Interpol er nærliggende sammenligninger. Veldig, veldig god vokal, og et par fantastiske låter som Fake Empire, Brainy, Slow Show og Apartment Story stikker seg ut, men hele skiva er god.

Jag Har Rätt, Jag Har Rätt, Du Har Fel

Søndag kveld denne helgen var jeg og så premieren av Kents turné i Helsinki Kultuuritallo (ellernoslikt, det betyr kulturhus men jeg vet ikke helt hvor det ligger så Lotta måtte kjøre bilen). Har sett Kent to eller tre ganger før (minst to, men husker ikke om jeg har sett dem tre), men denne var bedre. De var litt mer rocka, litt mer velprodusert og litt mer DM. Bilde- og lysshowet var også fint, og det var særs behagelig å tilbringe noen timer i en så godt som utelukkende svenskspråklig lomme av Finland, der selv jakkeopphenging og bruskjøping foregikk på svensk.

Resten av uken skal det jobbes og visumeres. Reiser til Kina om under to uker. Har ikke rukket tenke så mye over det, men det blir gudsforlatt fint å få litt ferie. Er sliten, og tålmodigheten begynner å bli tynnslitt både med det ene og det andre. Etterpå kommer jula, og den skulle jeg virkelig ønske man kunne hoppet over i år.

Ellers driver folk og får barn både i øst og i vest, og de som ikke har trykket ut noen ennå driver og impregnerer seg. Det er rene universalbabyboomen på gang, og det skremmer selvfølgelig vettet av slike som meg. Nei, trøste seg til blødende magesår og stressrynker rundt øya.

Nå skal jeg høre Mannen i den vita hatten (16 år senare) tredve ganger på repeat og deretter hoppe til køys. Kiitos, kiitos, moi, moi!

Somebody Tell Me...

De siste ukene har bragt med seg enda litt mer jobb enn hva normalt er, samt Hannes 30-årsdag. Sistnevnte begivenhet var i høy grad å foretrekke :-)

Sjefen min har vært sykemeldt et par uker, men er nå tilbake i action. Om fire dager avslutter vi nok en suveren salgsmåned, og det begynner å merkes på energinivået at jeg ikke har hatt ferie på et halvt års tid. Reiser til Kina 18. november med moder'n på slep, det blir deilig å koble av litt. Har ikke tenkt til å ta med laptopen (får se om den beslutningen endres når det nærmer seg), og vi skal endog tilbringe et par dager på strand! Skal dessuten spise biffstrimler til jeg velter.

De mest dominante innslagene i de siste ukenes playlister har vært litt utenom normalen;
Natasha Bedingfield - Soulmate
Sarah McLachlan - Building a mystery
Beyonce - Ring the alarm
Hellogoodbye - Here (In your arms)
Apocalyptica - Bittersweet
Charlotte Martin - Everytime it rains

Missing You

Trøtt, men produktiv (på bloggfronten) søndag.
Etter foregående innlegg gjorde jeg et Jake Gyllenhaal-søk på youtube, hvilket bragte meg til en Brokeback Mountain-sak med Tina Turners versjon av Missing You som bakgrunnsmusikk. All ære til Tina (hvor har hun blitt av, forresten?), og jeg husker jeg syntes låta var helt grei, men originalen er og blir bedre.

John Waite - Missing You er 80-tallsballade fra begynnelse til slutt. Låta er lett å få på hjernen, vanskelig å få ut igjen, og musikkvideoen mannen laget til den er til å fnise av, så 80-talls er den. Jeg har hørt låta i uttallige versjoner opp gjennom årene, en av de siste jeg kom over er Alison Krauss duett med opphavsmannen selv. Fremdeles ikke i nærheten av originalen :)

Fra tid til annen blir jeg litt trist over at jeg var for ung til å få med meg stort i det nevnte årtiende. Jeg rakk snowjogs, ball-gensere og rottehale (ikke på meg selv, altså, gudameg), men tiden gikk for det meste med til å få med meg musikk via MTV eller Sky, ikke live eller på klubber. Jeg ville sannsynligvis hatt det fryktelig gøy og endt opp med en sykt dyr coke-habit, så jeg skal kanskje ikke klage...

Låter jeg gjerne skulle hatt et live forhold til fra 80-tallet:
John Waite - Missing You (1984)
Richard Marx - Right Here Waiting (1989, skulle gjerne hatt et forhold til mannen også, gitt! Hirr, hirr...)
New Order - Blue Monday (1983)
Dexy's Midnight Runners - Come On Eileen (1982)
Robert Palmer - Some Guys Have All The Luck (1982, cover av Rod Stewarts låt, sykt bra lipsync i videoen)
Rick Astley - Never Gonna Give You Up (1987, bare _prøv_ å skille de første tonene fra Kim Wildes You Came.)
Kim Carnes - Bette Davis Eyes (1981, jeg danser meg jevnlig inn i dusjen til denne på morgenen.)
Phil Collins - In The Air Tonight (1981, dersom du ikke har sett Cadbury-reklamen med trommeslagergorillaen må du avlegge youtube et besøk :D)
Depeche Mode - alt (I saw God, and his name was Dave.)
Sheena Easton - For Your Eyes Only (1981, selv om det er Connery som er den _ekte_ Bond, er dette den mest sexy Bond-låta.)
Frankie Goes To Hollywood - The Power Of Love (1984, dersom du ikke har sett den bannlyste versjonen av Relax må du her avlegge youtube enda et besøk. Faghags of the world unite!)
Billy Idol - White Wedding (1983, grrroowwll.)
Cyndi Lauper - I Drove All Night (1989, ikke originalen, men... grrroowwll.)
Prince - Little Red Corvette (1983, tidenes mest sexy billåt, i hvert fall.) Bruce Springsteen - Dancing In The Dark (1984)
U2 - With Or Without You (1987, en av en håndfull låter flere tusen gjennomhøringer aldri har gjort meg lei. Låta er dessuten backdrop til tidenes mest sexy tv-kyss, mellom Ross og copy-dama i Friends.)

Don't Break My Heart, And I Won't Break Your Heart Shaped Glasses

Marilyn Manson fanget en av verdens vakreste kvinner. Dita von Teese steg ned fra sin burleske pidestal av pur estetikk og erotisk klasse, og fargela et av årtiendets mest fascinerende forhold. Og hva gjør nissen? Han dumper henne for en 19 år gammel blondine som - la oss holde oss til den proverbiale krakken - sannsynligvis har et ung-pike-liker-å-leke-med-kniver-kompleks. Ting som dette gjør meg redd for at menn er genetisk programmert til å lete etter nye, yngre leketøy.



I denne videoen leker Manson og Evan Rachel Wood ganske riktig med kniver, og hverandre, til en relativt medioker låt. Den er ikke dårlig, men ei heller stort annet enn gammelt H.I.M.-materiale møter Chris Isaak. Det spekulativt brutale i videoen kunne gjort meg riktig fascinert dersom det ikke hadde vært for Lolitaen som spiller i den.

Take Me In Your Arms, My Love, And Break Me

Jeg er i bakvendtland.
Kom hjem fra Amsterdam torsdag kveld, og skulle være effektiv i går. Det gikk riktig galt med det meste, og til slutt var det ikke stort annet å finne på enn å høre gjennom det merkelige sammensurium av låter man har på laptopen. Det ble hoppet fra London After Midnight - Kiss via Athlete - Chances til merkelige covre i linje med Snow Patrol - Crazy in Love og KT Tunstall - Get Your Freak On.

Det som _egentlig_ opptar meg er David Sylvian-konserten som finner sted i Oslo ikveld, og som jeg har to billetter til på skrivebordet. Flighten min i går kveld er kjørt, og Finnairs servicemindedness strakk seg ikke langt nok til å booke meg om i dag uten at jeg skulle måtte ut med et par tusenlapper. Jeg har gledet meg skikkelig til den konserten, så jeg er litt grinete nå.

Mandag reiser jeg heldigvis tilbake til Amsterdam igjen. Jeg kjenner på meg at det ligger endring i luften, det spørs om ikke det snart er på tide at jeg tar med meg mitt rastløse legeme videre ut i verden.

Dream On

Depeche Mode? Nei, det er Robyn igjen, altså. Denne gang med Ola Salo, og de fremfører en låt av Christian Falk. Låta er helt glimrende, og har gått mye på repeat den siste uka etter at jeg falt for den mens jeg var i Amsterdam forrige uke. Holland behandlet meg som vanlig vel, og i morgen reiser jeg tilbake for uke to av systemtestingen vår. Gøy og lærerikt, men slitsomt! Var ganske død etter uka som gikk, og det hjalp ikke det minste at fredagen ble avsluttet med biljardchallenge med Distribution/Finance/ Quality. Vi hadde leid et biljardsted, og det var stappfullt. Var dog så sliten i går at jeg sov til klokka tre og gikk rundt i koma de få timene jeg var våken.

Er virkelig på bokrullen for tiden, etter å ha fått min årlige overdose av internettet. Har også fått et oppheng på Yann Tiersen, og vurderer om jeg bør gå til anskaffelse av halvårskort til konserthuset i Helsinki. De setter opp Beethovens syvende om et par uker, og det ville vært deilig å få litt kultur i tilværelsen igjen. Får se, for øyeblikket har jeg ikke tid til stort annet enn bøker, en og annen plate og farting hit og dit.

Thugs and badmen,
punks and liars,
fucked up interns,
pigs and snitches:
Rest your weary heads, all is well.

You won't be strip-searched, torn up tonight.
You won't be cut up, bleeding tonight.
You won't be strung out, cold, shaking to your bones,
wishing you were anywhere else but right here.
So dream on.

And It Hurts With Every Heartbeat

Svenske Kleerup har fått med seg Robyn på singelen With Every Heartbeat, og jeg elsker den. Gode låter er helt klart bedre enn at Will.I.Am vrenger fra seg låter om mora di, og Timbaland mishandler alt hva språk heter i The Way I Are. Irriterende nok tror jeg at jeg har litt sansen for den siste singelen til Kanye West, men ikke si det til noen! (Etter et par dager til kan jeg si med sikkerhet at jeg liker Stronger, som er Kanyes omarbeidede versjon av Daft Punks Harder, Better, Faster, Stronger. Låta er løftet med tonnevis av hakk, og sitter fint. Det er ingen hemmelighet at jeg synes Daft Punk er så kjedelige at det skriker rundt hushjørnene, men låta i seg selv er helt ålreit... bare gjort mye bedre av West.)

I går raste den sykeste tordenstormen jeg har sett over Helsinki. Det ble helt bekmørkt, og lynene zigzaget seg over himmelen i intrikate mønstre... og det hele var ganske fascinerende helt til det ble mørkt _overalt_. All strøm og telefoni forsvant på kontoret, alle ulagrede dokumenter gikk føyken, og serveren gikk på en smell de fremdeles ikke har klart å reparere. Inne i byen gikk også det som var av strøm, med det resultat at våre ni norske forhandlere som i samme sekund var på vei ned til Vantaa i et fly fikk seg et aldri så lite støkk da byen under dem plutselig forsvant fra kartet. Nødalarmen gikk, men i og med at alle radiokanaler også var døde var man ikke klar over hva som egentlig foregikk rundt omkring. I det store hele var Helsinki litt ute og kjørte i går.

I dag har jeg tilbragt dagen på treningssenteret vårt utenfor byen, der nettforbindelsen i det minste var oppe, så jeg fikk gjort noe. Dagen ble allikevel ganske kort, hvilket var like greit etter gårsdagens middag med forhandlerne med påfølgende drinker i sentrum. En dag til på kontoret nå, så braker det løs med systemtestingen i Amsterdam. Reiser nedover på søndag og reiser til og fra hele september. I det minste kommer måneden til å gå fort :)

I Grow Roses In The Dark

Jeg er lykkelig!
I fjor våknet jeg plutselig en dag og husket hele teksten til Internal Call av Stroke, og i løpet av få timer hadde jeg skaffet meg alle eksemplarene jeg kunne finne på amazon, skiver jeg i ettertid flittig har distribuert til alle verdens hjørner. I dag, i det jeg satt meg ned til å spise middag, husket jeg plutselig Sunroseblackhole av Autopulver! Altså, denne gangen husket jeg ikke hvordan låta gikk, men jeg husket hva den het! Autopulver sluttet å leke for årevis siden, og det er er klin umulig å oppdrive annet en F-Words, skiva låta jeg i årevis har lengtet etter _ikke_ er på. Men i dag altså, husket jeg plutselig hva den het. Litt heftig masing på LastFM, og vips!, jeg er nå den heldige innehaver av låta på mp3.

Hvorfor gjør denne meg så blid? Refrenget. Ok, men det er mange låter med bra refreng? Joa.
Denne låta fikk jeg opprinnelig av Alexander Limi, ikke lenge etter at jeg kom til Oslo. Det i seg selv er ikke noe oppsiktsvekkende, men sammen med Internal Call, som kom fra samme kilde, utgjorde den i et halvt års tid selve støttepilarene i min reisemusikk. Hver gang jeg satt meg ned på en buss eller trikk i Oslo for å reise til jobben på NKS, hjem til Vogts gate eller til Grensen 9 var en av dem kort tid etter på vei gjennom ledninger og inn i mine ører.

Sunroseblackhole er fersk utdannelse, nye fantastiske venner, blomstrende musikkjærlighet, ny og høyt elsket by, høst, løv som faller, regn og storm, smått begynnende konturer av en karriere, lønninger oppdrukket på So What!, Porsgrunnsjenta som forsvant, en voldsom mengde pur livsglede og viten om at jeg aldri hadde sett for meg at tilværelsen kunne være så FABELAKTIG. Jeg trenger bare å lukke øynene når jeg hører den igjen nå for å være tilbake på trikken, tittende ut av vinduet med et fantastisk stort glis i ansiktet.

Jeg tror aldri jeg har vært så satt ut over hvor glad jeg er i musikk før :D

http://rapidshare.com/files/46388971/05-Sunroseblackhole.mp3.html

Those Beautiful Buffalo Tapes

Hvilke spøkelser har du i ditt musikalske skap?
Jeg er midt i mitt livs musikkprosjekt - jeg flytter alle skivene fra min gamle, hjemmesnekrede Access-base til Collectorz noe mer innholdsrike og fancy samleverktøy. Manuelt. Det er noe drit, og jeg kommer aldri til å finne på noe slikt som dette igjen, for det ligger så begredelig mye gal informasjon der ute på verdensveven at jeg uansett må korrigere nesten alt som er på hver eneste skive jeg legger inn og søker opp.

Men, uansett, sutring til side, det er selvfølgelig en artig mulighet til å gjenoppleve en del av rarietetene i samlingen sin. Hva sies om Espen Linds Red (derav tittelen, tok du den?), Trine Reins Beneath My Skin, Mariah Careys Music Box eller Boyzones Where We Belong? For ikke å glemme alle de fantastiske singlene jeg er i besittelse av... ting som 2 Become 1 av Spice Girls, The Boy Is Mine av Brandy & Monica og Hey-ya Hey-ya av Andreas Lundstedt (han var dritkjekk, altså, det var først senere han ble overtestosteronisert gay queen!) kommer hoppende mot meg som små, rosa syretrippende frosker og jeg grøsser når jeg ser prislappene som fremdeles klynger seg til jewel casene. Jeg ga for eksempel 69,50 for Shawn Mullins Lullaby-single tilbake i -99. Ikke for det, det er en bra låt, men give me a break! Det er jo mer enn jeg liker å betale for _skiver_ nå for tiden! Og da levde jeg på studielån!

Jeg har gjort tre helt fabelaktige oppdagelser denne helgen:
Frou Frou - Details (2002)
The National - Boxer (2007)
The Feeling - Twelve Stops And Home (2006)

Your Songs Don't Come So Easy

Jeg har tidligere uttalt meg om Stephen Fretwells skive Magpie i, la oss kalle en krakk en krakk, litt kjedelige ordelag. Låten Bad bad you, bad bad me har jeg endog disset så det sang i veggene. I take it all back. Vet ikke hva som har forandret seg siden jeg hørte den sist, men det er en aldeles bedårende plate :)

Tallinntur med NIVOS-trening av de baltiske forhandlerne, Saku Gold, DM-bar og flotte kirker er vel overstått, akkurat som påfølgende dager i Amsterdam med testgruppe, Amstel, Heineken og indisk mat. Jeg har nå hatt Erlend på besøk et par dager i Helsinki, hvilket viste seg å være meget innbringende for min leilighets innredning. Nye skap er oppført i stua, og i morgen skal jeg skru sammen kommode. Han skiftet til og med halogenpærer i stuetaket! Veldig greit når man er liten og blond, at man har en stor og sterk kjæreste som kan ta seg av det vanskelige :D

Nå skal det jobbes og pustes ut gjennom august, før det braker løs med mer eller mindre sammenhengende systemtesting i Amsterdam i hele september. I oktober blir det systemlansering med påfølgende brannslukking, og så håper jeg at jeg får tatt en tur til Kina i november. Har tiden alltid gått så avsindig fort?

Ønskeliste nett no:
Fields - Everything Last Winter
Starsailor - Love Is Here
Thirteen Senses - Contact

2x2x2

Det finnes musikk som gjør meg entusiastisk, og så finnes det _musikk_ som gjør meg _entusiastisk_. Cloud Cult gjør meg tilnærmet ekstatisk. Jeg fant ut at Erlend var med i Underskog-gruppen på LastFM, fulgte gruppen og endte opp hos dens founder, som forrige uke spilte Cloud Cult relativt mange ganger. Syk og plaget av kjedsommelighet som jeg var, tenkte jeg at jeg skulle finne ut hva dette var for noe. Jackpot!

Cloud Cult er et amerikansk indieband som har et mål med indieheten sin. Brennende miljøinteresse har gjort at de har valgt å stå helt på egen hånd for å kunne bruke størst mulig del av det de får inn på platesalget til miljøtiltak. Jeg synes det er kulere ting å bruke indiepenga sine på enn narkotiske stoffer. En annen ting jeg ikke er bortskjemt med fra indieband er materialmengden på platene. Låtene er ikke overdrevent lange for å romme intetsigende gitarsoloer man har hørt hundre ganger før, uten er rett på sak og av god kvalitet. Platene inneholder fra 14 til 25 spor, og selv om det kan se litt skremmende langt ut når man laster det over i Winampen så er man veldig glad for at det ikke er over ennå når man kommer til spor nummer 9.

I april kommer bandet med en ny skive: The Meaning of 8
Denne går å finne på nett, og bare for at folk skal bli kjent med bandet ville jeg oppfordre til hemningsløs nedlasting. Det er så _sjelden_ jeg finner noe merket "indie" som faktisk gir den rette følelsen av å være noe annerledes og litt uoppdaget, men her er den helt på plass. Av tidligere skiver finnes Advice From The Happy Hippopotamus (2005), Aurora Borealis (2004), They Live On The Sun (2003) og Who Killed Puck (2000), hvorav jeg ikke er ferdig med å gjøre meg opp en mening bortsett fra at AB er like fabelaktig som The Meaning of 8.

Hvordan beskrive lyden? Elektronisk indierock? Jeg leste en kommentar som kalte dem elektronika-versjonen av Arcade Fire. Det er jeg vel ikke helt enig i, men det er mye Postal Service-tendenser her, samtidig som det også er Band of Horses, Camera Obscura, Of Montreal, Head Automatica og fryktelig mye annet bra, uten at noe høres knabbet ut. Som sagt, det meste kalt indie er ganske likt alt annet kalt indie, men dette er verdt en gjennomlytting. Denne oppdagelsen er muligens det aller beste 2007 vil ha å by på, og jeg blir i sånt fall ikke skuffet.

Four Seasons In One Day

Da jeg kom hjem i går kveld etter en altfor lang arbeidsdag gjorde jeg som vanlig - spiste middag og så Friends. Etter det begynte jeg å fryse. Hele natten ble tilbragt på feil side av sengen i forhold til hvor jeg vanligvis sover, trykket så tett opp mot varmeelementet jeg kunne komme, med to dyner og fire puter. Feberfantasier jeg nå ikke husker så mye av bortsett fra at de involverte bilkjøring i Beijing gjorde at jeg hadde en særdeles slitsom natt kun avbrudt av desperate tørsteanfall som gjorde at jeg måtte ut av dyna.

I dag morges snedde det som bare satan utenfor, og det var alt for mange minusgrader til at det kunne kalles helsemessig korrekt for meg å bevege seg utendørs, men jeg klarte nå i hvert fall å presse inn fire timers arbeidsdag før jeg kastet inn håndklet og dro hjem. Det føles som om kroppen min tilhører noen andre, og jeg kunne tenkt meg hundrevis av bedre måter å tilbringe dagen på. Som trøst og jeg-nådde-januar-målet-premie dro jeg innom butikken på vei hjem, og skal bruke resten av dagen på å stappe i meg sjokolade og Cheez Ballz samt se på film. Håper det gir seg litt, ellers gruer jeg meg til jeg må legge meg.

On another note:
Jeg tar tilbake kritikk mot 30 Seconds to Mars, for jeg synes 2005-skiva deres er bra. Den siste My Chemical Romance-singelen har også vokst på meg, enten jeg vil eller ikke. I dag skal jeg få hørt gjennom den nye til The Shins, samt en skive av Cloud Cult, som jeg ikke kjenner til i det hele tatt. Gratulerer til meg.

I'm Looking For The Tower Of Learning

Fra tid til annen må jeg ta meg sammen for å gi plater en eller to sjanser til å overbevise meg om at de er verdt flere gjennomlyttinger. Ikke helt sjelden betaler anstrengelsene seg i oppdagelser av uante dimensjoner.

I fjor var Martha Wainwright en av artistene jeg måtte skjerpe meg litt for å få tak i, og jeg er glad for at jeg gadd lytte gjennom den selvtitulerte skiva hennes et par ganger ekstra. Denne gang er det broren hennes som har klart å overtale meg.

Jeg kjøpte Poses av Rufus Wainwright i oktober 2006. De første ukene ble den nedprioritert pga av andre oppdagelser som fenget kraftig. Da jeg til slutt ga skiva sin første mulighet til å luftes, ble den raskt fordømt som kjedelig og uvesentlig, og siden da har den ligget nederst i bunken av lytte-til-en-gang-til-prosjekter jeg har på skrivebordet.

I dag morges våknet jeg kvart over sju. På en lørdag. Først fant jeg flybilletter til Kina som danket ut Finnair etter noter, og klager selvfølgelig ikke over det. Verre ble det ei da jeg etter å ha gitt Rufus to nye muligheter på winampen fant ut at dette slettes ikke er så dumt. Jeg har nå også gått til anskaffelse av Want One og Want Two, og lover å gi dem flere gjennomlyttinger med en gang uten å mukke. Har også kjøpt en hel haug andre plater i dag, så nå får jeg sånne fine klatre-over-CD-bunkene-ettermiddager igjen :)

A Beautiful Lie

Husker du Jared Leto? Den unge, mørkhårede karen med unnvikende øyne som en hel generasjon jenter falt for da han spilte den uoppnåelige musikeren Angela forelsket seg i? Etter Fight Club har jeg ikke sett noe særlig til herr Leto, så jeg regnet med at han hadde tatt steget inn i etter-skuespiller-livet.

Da jeg i dag bestemte meg for å nyte frokosten akkompagnert av MTV (alltid et godt valg...) var imidlertid Letos mørke øyne det første som møtte meg. Bandet 30 Seconds To March ga visstnok ut sin første LP allerede i 2002, og Leto er frontmann og vokalist i bandet der broren hans også er med. Med dette bandet har de ikke akkurat funnet opp kruttet på nytt (de har et par låter, inkludert "The Kill", den siste singelen, på hjemmesiden sin), men klarer faktisk å få fram helt grei amerikansk rock. I hvert fall dersom man klarer å overse hvor mye det ligner Filter, Vertical Horizon og kanskje litt Nickelback :p (Selv er jeg med andre ord ikke deres største fan.)

30STM har altså holdt på noen år og visstnok vunnet en del priser uten at jeg har fått med meg at de eksisterer. Poenget her var imidlertid ikke min ignoranse, uten at det var morsomt å se Jared Leto på skjermen igjen, selv om han ser ut til å ha blitt litt rundere i kinnene siden sist. Han er og blir Jordan Catalano :)

When The Red Light District Feels Like Love

Et par uker før -06 var over ble jeg tipset om Strip Music - Hollywood & Wolfman. Dersom jeg da hadde hatt tid til å sette meg ned og lytte til skiva ville jeg måttet bytte ut en av platene på oppramsingen i forrige innlegg.

Hollywood & Wolfman er Strip Musics andre LP, og et rent mesterverk. Hver eneste låt på skiva gir meg en intens følelse av å ha funnet noe som jeg ikke kommer til å gå lei av. Genremessig sett ville jeg plassere den med ILYBICD, Joy Division, New Order, kanskje litt Shins og The Cure, du må bare høre den selv. Bør være å få tak i på Pirate Bay, men i og med at dette er et svensk alternativt band uten verdens største distribusjonsapparat i ryggen trenger jeg sikkert ikke å påpeke at du skal _kjøpe_, ikke stjele ;)

Dessuten: De skal spille på Arvika! Hold på meg :)

Det ryktes i øvrig at platevåren -07 blir meget god. Bring it on!

This Year's Love

2006: So long and thanks for all the fish.

Året ble avsluttet med en heidundrende fyllekule hos Richard & Co på St.Hanshaugen med gode venner og et par nye bekjentskaper. Morgenen etter hadde jeg en merkelig følelse av å være gammel og ekstremt fyllesyk. Dårlig kombinasjon, så det var godt å grave hodet ned i puta da jeg kom hjem til Espoo i går.

Den obligatoriske musikalske oppsummeringen av forrige år:

ALBUM
Placebo - Meds
Minor Majority - Reasons To Hang Around
Snow Patrol - Eyes Open
Damien Rice - 9
Mesh - We Collide
Pete Yorn - Nightcrawler
Slow Runner - No Disassemble
The Killers - Sam's Town
I Love You But I've Chosen Darkness - Fear Is On Our Side
The Radio Dept. - Pet Grief

KONSERTER
Placebo (Seoul)
Snow Patrol (Rockefeller, Seoul og Arvikafestivalen)
Death Cab for Cutie (Rockefeller)
Depeche Mode (Stockholm)
Mesh (Arvikafestivalen)

SINGLER
Damien Rice - 9 Crimes
Minor Majority - Come Back To Me
Justin Timberlake - My Love (feat T.I.)
Nelly Furtado - Promiscuous
Snow Patrol feat. Martha Wainwright - Set The Fire To The Third Bar
Placebo - Meds
Jamelia - Something About You
Gary Lightbody and Lisa Hannigan - Some Surprise
The Killers - When You Were Young
James Morrison - You Give Me Something

OPPDAGELSER
David Gray - White Ladder (1999)
The Reindeer Section - Son of Evil Reindeer (2002)
Leaves - Breathe (2002)
Long-View - Mercury (2003)
K.T. Tunstall - Eye To The Telescope (2005)
Delays - Faded Seaside Glamour (2004)
Martha Wainwright - Martha Wainwright (2005)
Thirteen Senses - The Invitation (2005)
Nada Surf - Let Go (2002)
Turin Brakes - Ether Song (2003)

Listene er ikke rangert.

Everyday Is Exactly The Same?

Nine Inch Nails har vært en konstant i mitt liv siden jeg var 18. Trent Reznor er med andre ord den mann jeg ikke deler gener med som lengst har vært en del av mitt nåværende liv.

I can feel their eyes are watching
in case I lose myself again.
Sometimes I think I'm happy here.

Sometimes, yet I still pretend.

I can't remember how this got started,
but I can tell you exactly how it will end.

Is He Dark Enough To See Your Light?

Damien Rice - 9 (2006)

Det finnes musikk, og så finnes det musikk av et høyere kaliber. Jeg liker Rices forrige skive, O, men den har ikke figurert helt der oppe blant favorittene, selv om The Blower's Daughter nok er av de vakreste låtene jeg vet om. Denne nye platen, dog...

Rice har på dette mesterverket av en plate styrket samarbeidet med Lisa Hannigan, som også bidro med vokal på O. Den første singelen fra skiva, 9 Crimes, er en musikalsk perle som gjorde at jeg falt pladask da jeg hørte den. Tekstene, låtenes enkle kompleksitet samt det helt fantastiske samspillet mellom Rice og Hannigan gjør at jeg er fristet til å kalle dette en av de helt store. Enhver vokalfiksert tekstelsker vil utvilsomt være enig med meg i den dommen.

Inspirert av gleden ved å finne en så bra plate må jeg også få lov til å dele litt artig kuriosa med min omverden:

I 2002 falt jeg pladask for Tori Amos fabelaktige versjon av A Sorta Fairytale fremført på Jay Leno Show. I kontrast til plateversjonen (fra Scarlet's Walk, samme år) kom vokalen hennes virkelig til sin rett, og mine tidligere relativt milde reservasjoner mot frøken Amos forsvant som dugg for solen. På The Beekeeper (2005) fremfører hun en trall som heter The Power of Orange Knickers, med Damien Rice som bidragsyter på den vokale fronten, et av mine favorittspor på skiva.

I går ramlet jeg over et klipp fra Jay Leno Show der Damien Rice og Lisa Hannigan fremfører 9 Crimes så radbrekkende vakkert at jeg ble helt satt ut. Det tok dog et par sekunder før jeg koblet at frøken Hannigan er den mørkhårede skjønnheten som synger Some Surprise med ingen ringere enn min kjære Herr Lightbody fra Snow Patrol på The Cake Sale, en veldedighetsskive som kom ut for kort tid siden. Dermed har jeg nå en uventet forbindelse fra NIN til Snow Patrol, gjennom Amos mislykkede forsøk på å forføre Trent med morens kyllinggryte.

Lyttetips:
Damien Rice - 9 Crimes, Accidental Babies, Elephant, Rootless Tree
Gary Lightbody & Lisa Hannigan - Some Surprise