What Have I Become, My Sweetest Friend?

Høsten har vært her en stund nå, så jeg lurte på hvor det ble av deg. Jeg kan ikke huske at et år har gått uten at du har vært der for meg, for å ta bort fargene fra alt det varme. Jeg merker at selv om du var sen, er du mer til stede hos meg nå enn du noengang har vært. I hvert tone, hvert trekk jeg tar av sigaretten, i alle ledd og tanker.

Kanskje jeg har ventet mer på deg i år, og det er derfor du har holdt deg unna. Begynte jeg ikke å savne deg allerede i vår? Hvor var du da? Mistrives du i lyset, i alt det yrende livet jeg fyller dagene mine med? Det gir deg ikke den samme muligheten til å være alene med meg slik du er nå.

Har jeg tvunget deg frem? Du må ikke tro du er ferdig med meg, du blir aldri ferdig med meg. Jeg trenger deg som jeg trenger alt annet jeg eier. Du vet, alle disse tingene og tankene jeg aldri slipper taket i. De er mine, bare mine. Eiesyk, jeg? Du kan aldri forlate meg helt, bare forsvinne tilbake i mørket når jeg er for blind til å se deg.

Jeg tror jeg _har_ tvunget deg frem. Du kom ikke av deg selv som før, så jeg har brukt hvert åndedrag i ukesvis på å lete etter deg. Og i mørket finner jeg deg, fordi jeg kjenner deg. Du er et produkt av meg, som jeg er skapt av deg. Du er en del av meg som jeg er en del av deg. Men nå er du her, hos meg igjen, der du hører hjemme, i musikken og bøkene og hodet mitt. Akkurat der jeg trenger at du skal være akkurat nå. Uten deg kommer ikke fargene tilbake igjen, uten natten din vet jeg ikke hvordan jeg skal være meg i dagslyset.

Så elsk meg, men husk at jeg eier deg. Du kan ikke leve uten meg heller, så ikke bruk meg opp. Vi kan danse med hverandre til jeg puster lys igjen, og da blir du borte. Du har ikke alltid vært en god partner, men jeg kjenner at du har øvd. Det er mye farger å spise av i år, og mye lys å formørke. Vi kommer til å få en stille og vakker høst igjen, du og jeg.

Du er min, nyt at alt blir stille med meg. For når livet våkner igjen etter denne høsten vil jeg nok en gang ha alt jeg har ønsket meg, mens du gråter for det jeg aldri fikk, alt jeg er redd for og alt jeg ikke kan si til meg selv. Jeg lover at jeg vil sette pris på deg, elske deg og ta vare på det du gir meg som jeg aldri har gjort før, for uansett hvor vanskelig det høres ut har jeg aldri vært så redd som da jeg trodde du ikke var her for meg i år. Musklene, øynene og kroppen min er så slitne som jeg aldri kan huske at de har vært, men nå vet jeg at alt kommer til å bli helt bra.

Jeg tror jeg har en liten spurv som kanskje ikke overlevde dagen å takke for at du er her hos meg igjen. Jeg håper den klarte seg, vi skal be for at den møter vinteren med meg når du går. Om det er noen som hører bønnene? Jeg vet ikke. Vet ikke hva jeg tror på lenger. Men jeg tror på meg, og deg, og på at vi nok en høst kommer til å være så vakre sammen at fargene får liv igjen av alt hatet vårt til hverandre gir meg. For det elsker jeg deg.

Jeg har savnet deg.