Vem Tänder Stjärnorna?

2006 er nesten over, og for et år det har vært!
Samtidig som det blir veldig godt å feire jul i Örebro samt å komme tilbake til venner i Oslo en tur, blir det også fint å komme tilbake hjem og starte på et nytt år her i Finland. Nye mål, nye utfordringer, alt det der.

Jeg tror jeg har forandret meg på en del fronter siden jeg flyttet til Finland. Jeg prøver å utvikle mine empatiske evner, og jeg tror jeg har blitt mye bedre på å be om unnskyldning og til å gi andre spillerom der det ikke er helt nødvendig for meg å vinne. Samtidig er jeg nok blitt enda mer kynisk og målbevisst på andre fronter. Høres ut som en vanskelig kombinasjon? Sleng på fire språk og ca. 120 mails om dagen, så har du en salig røre.

I januar begynner jeg på Hot Yoga en dag i uka, hvilket er akkurat hva det høres ut som, yoga i et oppvarmet rom. Det virker skummelt, og med tanke på hvordan Miia allerede oier og ynker seg hver onsdag tror jeg at det _er_ det også. Dersom det gir medsmak håper jeg at jeg får opp motivasjonen til å starte med svømmingen igjen også, for de siste par månedene har virkelig kaloriene rulet gata her i gården. Har endelig fått både hjerne og hjerte innstilt på at det er på tide å stumpe røyken, og med en nært forestående finsk røykelov i ryggen er jeg relativt trygg på at det går greit denne gang. Fra 1. januar gir jeg også alkoholen på båten en stund fremover, ellers går det som det bare må gå med røyk til pilsen.

Jeg håper at alle jeg er glad i har tenkt litt på meg i år, og at alle som er glade i meg har kjent at jeg har tenkt på dem. Det lander en flight på Gardemoen i kveld med akkurat det jeg alltid har ønsket meg til jul, og livet er veldig, veldig fint.

God Jul og Godt Nytt År!

Just A Little Bit... Off?

Har akkurat kommet hjem fra to dager i Norge. Holmen Fjordhotell er plutselig innehaver av mine mest frekventerte senger i fødelandet. Koko, men uslåelig utsikt til frokosten. Har hatt to ganske fine morgener med soloppgang akkompagnert av god kaffe og bedre frokost.

Jobbkuriosa:

Et av mine mål for turen var å besøke og tukte vår leverandør av transporttjenester, Auto Transport AS i Drammen. Der tilbragte også operasjonsansvarlig for Nissans transporttjenester hos Volvo Logistics (dersom du skal ha sammenhengen her blir det en samtale i seg selv) de siste to dagene, og for min del ville det si at jeg endelig fikk møte mannen med telefonstemme som smelter eldre kvinnehjerter på kryss og tvers av aggresjonsutbrudd i min organisasjon.

Der alle vi andre stilte i drakt, dress, skjorter, slips, høye hæler og sortlakkerte herresko, stilte vår kjære Volvo-kontakt i jeans og en grå, ettersittende topp som var så utringet at jeg kan beskrive mønsteret i brysthåret hans ned til et par cm over navelen. Hva kvinner faller for her i gården er for meg et ubeskrivelig mysterium, men det er uten tvil det særeste jeg har sett under fire år i bransjen.

Uansett, opphavet til dette innlegget:

Etter at jeg i dag har tilbragt fire timer på Gardemoen fordi et eller annet idiotisk kvinnfolk på en flight fra Riga ikke klarte å gå riktig vei da hun skulle av flyet, kom jeg hjem til følgende oppsiktsvekkende nyhet brought to you by VG:

Paal Flaata har blitt jaget i Londons gater fordi jenter tar feil av ham og Morten Harket.

Mannen ser ut som en dass. Morten Harket er pen.
"- Personlig visste ikke hvem fyren var en gang. Herlig. For øvrig må jeg si at vi er vel ganske forskjellige personer, var svaret til Flaata."

'Nuff said.

I morgen skal jeg nok en gang ut på byvandring med den svensktalende bølingen. Regner med at jeg er tilsnakkelig sånn ca medio søndag.

Everyday Is Exactly The Same?

Nine Inch Nails har vært en konstant i mitt liv siden jeg var 18. Trent Reznor er med andre ord den mann jeg ikke deler gener med som lengst har vært en del av mitt nåværende liv.

I can feel their eyes are watching
in case I lose myself again.
Sometimes I think I'm happy here.

Sometimes, yet I still pretend.

I can't remember how this got started,
but I can tell you exactly how it will end.

Right Here, Right Now

Liten update på livet i generellhet:

På onsdag ble det klart at jeg i januar får ny stillingstittel og -beskrivelse. Kollega og venn Lotta får forhåpentligvis også ny stilling litt på siden av teamet, hvilket vil gjøre at mine ambisjoner ikke går ut over vennskapet. Det avgjøres i desember, så jeg har litt hastverk for å bli ferdig med de neste ukene.

I dag må jeg ut og kjøpe tynnbunnet kjele, mitt bidrag til nevnte Lottas innflyttingsfest i kveld. Allerede under mine første arbeidsdager i Finland var det noe som gled på plass mellom meg og Lotta, og jeg har blitt fullstendig adoptert av henne og hennes svensktalende vennekrets. Må si det føles litt trygt i dette konsonantfylte landet. Jeg tilbragte mesteparten av sommeren i år med å hoppe fra øy til øy og sommersted til sommersted med denne gjengen, og satt et par nye pers'er i øldrikking og moro. Det er i blant litt som å være tilbake på VGS, slik VGS burde vært, og det er fint å ha det sosiale på plass ved siden av den tidkrevende jobben.

For et par dager siden så jeg en video på en av de finske tv-kanalene som falt i smak. Fikk ikke med meg de første sekundene av den, og overraskelsen var stor da det mot slutten ble klart at den nyfunne låten tilhørte Take That. Men what the heck, jeg har alltid vært litt mainstream, og den nye skiva deres viser seg å være ganske bra.

Jeg gleder meg til jul. Det blir godt å komme en tur til Örebro igjen, jeg savner Tassen så mye i blant at det river i meg. Lenge siden jeg har sett familien også, så det blir bra. Mellomdagene skal tilbringes hos familien Fanuelsen og på kontoret vårt i Asker, ålreit å slippe å reise tilbake til Espoo for å jobbe de tre dagene før nyttårsaften.

Apropos sistnevnte festlighet så ser det ut til at vi nok et år klarer å samle vennekretsen. Etter de siste årenes suksess har nyttårsaften blitt et av årets høydepunkter. Et annet høydepunkt har for meg de siste fire årene vært Arvikafestivalen, og neste sommer braker det løs igjen. Vidar har gjort en fantastisk jobb med å sikre oss hotellrom i sentrum igjen, så jeg gleder meg så fælt at jeg nesten ikke kan tenke på det, selv om de ikke har sluppet et eneste band ennå.

Overall så behandler livet meg veldig, veldig bra :)

Til slutt, et sitat fra A Long Way Down av Nick Hornby. En av hovedpersonene har akkurat forsøkt å introdusere de andre for Nick Drake, og fått lite engasjerte tilbakemeldinger:

"I wondered whether it would be possible to punch both of them out simultaneously, but rejected the idea on the grounds that it would all be over too quickly, and there wouldn't be enough pain involved. I'd want to keep on pummelling them after they were down, which would mean doing them one at a time. It's music rage, which is like road rage, only more righteous. When you get road rage, a tiny part of you knows you're being a jerk, but when you get music rage, you're carrying out the will of God, and God wants these people dead."

Suck My Kiss

Sarte menn: ikke les videre.
Et område der jeg med stor grad av personlig nytelse ser at likestillingen er på fremfart, er i den økende aksepten av kyssende menn. Den penisbefengte halvdel av befolkningen har i årevis hatt gleden av å se kyssende kvinner som en akseptert del av underholdningslivet. Brokeback Mountain og den stadig økende flommen av androgyne emo-gutter bidrar til å balansere bildet.

Det har tatt meg år å vende meg til den stand off'ishe metroseksualitetsbølgen som har sveipet over Norden og våre menn. Det er flott at menn ønsker å være pene, jeg er _glad_ i pene menn. Det gjør imidlertid ikke det minste om de også kliner litt innimellom. Med hverandre, altså. :-D

Så har man Brokeback Mountain, da. Hardbarka, fomlende, barske menn. Som kliner. Gud bevare meg vel. Dersom menn hadde visst hvor _sexy_ dette er, så ville det vært langt vanligere å se klinende menn på byen.

Hvorfor jeg plutselig har fått kyssende menn på hjernen?

Trenger du spørre?

Red.anm: Dette gjelder selvfølgelig ikke min kjæreste, er man sammen med meg skal man bare kysse meg. Det gjelder alle _andre_ menn.

Is He Dark Enough To See Your Light?

Damien Rice - 9 (2006)

Det finnes musikk, og så finnes det musikk av et høyere kaliber. Jeg liker Rices forrige skive, O, men den har ikke figurert helt der oppe blant favorittene, selv om The Blower's Daughter nok er av de vakreste låtene jeg vet om. Denne nye platen, dog...

Rice har på dette mesterverket av en plate styrket samarbeidet med Lisa Hannigan, som også bidro med vokal på O. Den første singelen fra skiva, 9 Crimes, er en musikalsk perle som gjorde at jeg falt pladask da jeg hørte den. Tekstene, låtenes enkle kompleksitet samt det helt fantastiske samspillet mellom Rice og Hannigan gjør at jeg er fristet til å kalle dette en av de helt store. Enhver vokalfiksert tekstelsker vil utvilsomt være enig med meg i den dommen.

Inspirert av gleden ved å finne en så bra plate må jeg også få lov til å dele litt artig kuriosa med min omverden:

I 2002 falt jeg pladask for Tori Amos fabelaktige versjon av A Sorta Fairytale fremført på Jay Leno Show. I kontrast til plateversjonen (fra Scarlet's Walk, samme år) kom vokalen hennes virkelig til sin rett, og mine tidligere relativt milde reservasjoner mot frøken Amos forsvant som dugg for solen. På The Beekeeper (2005) fremfører hun en trall som heter The Power of Orange Knickers, med Damien Rice som bidragsyter på den vokale fronten, et av mine favorittspor på skiva.

I går ramlet jeg over et klipp fra Jay Leno Show der Damien Rice og Lisa Hannigan fremfører 9 Crimes så radbrekkende vakkert at jeg ble helt satt ut. Det tok dog et par sekunder før jeg koblet at frøken Hannigan er den mørkhårede skjønnheten som synger Some Surprise med ingen ringere enn min kjære Herr Lightbody fra Snow Patrol på The Cake Sale, en veldedighetsskive som kom ut for kort tid siden. Dermed har jeg nå en uventet forbindelse fra NIN til Snow Patrol, gjennom Amos mislykkede forsøk på å forføre Trent med morens kyllinggryte.

Lyttetips:
Damien Rice - 9 Crimes, Accidental Babies, Elephant, Rootless Tree
Gary Lightbody & Lisa Hannigan - Some Surprise

The World's A Big Place, Don't Be Alone

Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus har denne uken annonsert at de pga mangel på frivillige ser seg tvunget til å kutte ned på åpningstidene ved hjelpesenteret i Mosseveien 226.

Dette er et hjelpesenter som hvert år håndterer hundrevis av mishandlede, uønskede og/eller forlatte katter i Oslo-området. Driften er helt avhengig av hjelp fra frivillige, da myndighetene ikke gjerne spytter inn penger i arbeidet de driver med. Arbeidet man utfører som frivillig består av foring, medisinering, besvare telefoner, tømming/vasking av dokasser, vasking av gulv og annet renhold, omplassering, kose med kattene, etc. De trenger hovedsakelig hjelp på dagtid, men selv om man ikke har tid til å stille opp mer enn en gang i uka eller annenhver uke så er det til stor hjelp.

Hver eneste dag tusler det små, hårete og hjelpeløse vesener rundt i Oslos gater. Mange av dem er, selv om de blir tatt inn, ikke til å redde, og blir avlivet. Andre har på hva for meg ofte er uforståelige vis klart å beholde noe av sin tillit til mennesker, og kan tilvennes sosial omgang bare de får nok kjærlighet og kos. De heldige har bare blitt avlevert fra eiere som av ulike grunner ikke lenger kunne eller ønsket å beholde sitt kjæledyr. Felles for alle er at de er varme, levende vesener som er helt avhengige av menneskers velvillighet for å kunne overleve og få et nytt hjem. På senteret blir kattene plassert i karantene for veterinærsjekk, kastrering eller sterilisering, vaksinering og ID-merking før de får lov til å omgås senterets andre katter.

Dersom du jobber selv, men har foreldre, besteforeldre, andre familiemedlemmer eller venner som har mulighet til å sette av et par timer en formiddag eller ettermiddag og gjøre verden til et litt bedre sted uten å få betalt i annen form enn den takknemlige murringen fra en katt som har det godt, be dem oppsøke hjemmesidene til Dyrebeskyttelsen i Oslo/Akershus, eller ringe 23 13 45 45. To timers vennlighet mot dyr i ny og ne kan fort vekk gjøre like store underverker for personen som utfører handlingen som for katten som har noen å prate med.

En kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe!
Mjau.

Dersom du er mer rettet mot hunder, som meg selv, kan du kontakte Foreningen for Omplassering av Dyr, som også alltid har behov for frivillige til å stelle, gå tur og kose. Jeg skulle imidlertid ønske at alle kunne ta i et tak for Dyrebeskyttelsen, i og med at kattene gjerne blir så til de grader neglisjert fordi de fleste synes det er kulere med hunder. Alt engasjement er dog bra, og også omplasserte hunder trenger og fortjener all verdens kjærlighet.

Både din og de firbentes verden vil bli ett litt bedre sted :)

Sweets For My Sweet

Denne helgen har jeg vært syk. Moren til alle influensaer hoppet opp og tok et drastisk jafs av min mentale helse, hvilket førte til at jeg fra fredag ettermiddag til søndag morgen gikk glipp av et lite stykke liv mens hjernen min bedrev alskens mystiske aktiviteter annetsteds. Jeg husker vagt å på et eller annet tidspunkt ha bli skremt halvt i hjel av en innkommende tekstmelding, for i det neste øyeblikk å gråte sårere enn sårest fordi jeg ikke klarte å huske hvilket land det er jeg skal til på torsdag. Det faktum at jeg på torsdag skal befinne meg akkurat der jeg befinner meg nå, i Espoo, lot ikke til å ha stor betydning i øyeblikkets hete. Jeg så muligens ikke like ung ut som denne febersyke ungen jeg skamløst har knabbet et nettbilde av, men minst like søt.

Jeg er dog nå meget friskere. Litt uggen i stemmen, og ikke helt klar i blikket, men jeg har i hvert fall ikke feber. Tretten timers arbeidsdag kurerer gruff, det sa alltid morfar (i hvert fall noe i likheten, og han var bonde, så han visste hva han pratet om). Dagen startet med et besøk til fru lege, som fortalte meg at jeg neppe har leddgikt, men at jeg med all genetisk sannsynlighet vil få det når jeg kommer opp i femtiåra. Derfor bør jeg bare ignorere at jeg iblant har vondt og vente til det begynner å bli en vane om en tjue års tid. OK, så sa hun det ikke akkurat slik, men det var slik det hørtes ut for meg helt til jeg fant ut at jeg nok er helt enig. Ingen grunn til å være sykere enn det man er, i hvert fall ikke etter slik en utsvettet helg.

I tillegg til å være syk har jeg i helgen kjøpt sjokolade. De som kjenner meg godt vil her sannsynligvis heve øyenbrynene av to ting;
1. Hun beveget seg utendørs i syk tilstand?
2. Sjokolade? Hun spiser da ikke søtsaker?

Men joa. Akkurat det med å bevege seg utendørs husker jeg ikke så mye av, men jeg har sannsynligvis kjørt bil. Det vil i sin tur si at jeg like greit kunne kjørt i fylla, for jeg var virkelig ikke mentalt tilstede i feberørska mi på lørdag. Hva som motiverte meg til å komme hjem med nettopp sjokolade i stedet for det sedvanlige potetgullet har jeg ingen som helst slags anelse om, men (og det er intet ubetydelig men!) den er HELT fantastisk! Beste sjokoladen jeg har smakt! Freia Melkesjokolade kan bare gå og legge seg, Karl Fazers Premium Milk Chocolate tar alt hva kaker heter i sjokoladeveien. Dersom jeg hadde vært tilstrekkelig sproglig begavet til å beskrive hvor god den er ville dere vært helt enige med meg, men dere får nøye dere med å tro meg på mitt ord. Skal prøve å ta med en bit hjem til jul, men risikoen er stor for at jeg spiser den opp på flyet.

Ellers? Livet leker :)

What Drives You On Can Drive You Mad

Jeg har akkurat sett to påfølgende videoer på MTV, begge med dame i body som tema. "Yay!", tenker du kanskje, men ikke så. Aldeles ikke så...

Først ut i dette celebre selskap var Fergie. Det tidligere BEP-medlemmet har gitt ut soloskive og spyr nå ut mesterverk som London Bridge, og i dette tilfelle den siste hiten Fergalicious, med en voldsom hastighet. Jeg hadde for et par dager siden en anelse om at de øvrige BEP-medlemmenes stadige nærvær i hennes produksjon av både videoer og låter ville fremkalle et irritert blogginnlegg, men etter å ha sett videoen til sist nevnte låt har pipen en annen låt. Will.I.Am og de resterende gangstamoddaføkkas hun tidligere vrikket rumpe med er aldeles ikke irriterende. HUN er irriterende. Musikken er talentløs, masete, lite inventiv og rett ut sagt ikke noe noen som helst burde bruke tiden sin på. Sannsynligvis vil hun med denne skiva si rake inn mer gryn enn mange av mine favorittartister gjør sammenlagt i hele sine karrierer.

Etter at håret på mitt hode sto til alle kanter etter dette hjernebedøvende anfallet av grufull møkk maskert som underholdning, braste MTV rett over i neste musikalske helvetesdimensjon med Juliette Lewis & The Licks. Jeg har tidligere uttrykket min forferdelse over dette kvinnemenneskets kvaliteter (eller rettere sagt mangel på sådane) som vokalist, men jeg føler at det er på tide å utdype. Dama gjorde grei figur i Natural Born Killers. Skal ikke krangle på det. Som sangerinne burde noen dyppet henne med hodet først ned i nærmeste bøtte med metadon (ikke for at det ser ut til å ha hjulpet Fergie, ved nærmere ettertanke). Hun låter forferdelig, og det hjelper ikke det aller minste at låtene er av et kvalitetsmessig lavmål verden sjelden har sett maken til. Tekstene, om man i det hele tatt kan kalle dem det, får meg til å lengte tilbake til barneskolens "Regn, regn, øsende regn, pøsende regn.", og det faktum at denne spastiske helvetesdemonen med alt for stor munn velger å vrikke rundt ikledd turndrakt fra åttitallet i videoen sin gjør meg ikke vennligere innstilt.

Mye kan tyde på at jeg har hatt et par uker der jeg har vært veldig heldig med CD-kjøpene mine og at det derfor var litt mye avsmak som trengte å få sitt utløp. Godt at den globale leverandøren av musikalsk dritt på tv kunne tilfredsstille mitt behov. Som vanlig.

(Bildene er illustrasjonsfotoer for mine mannlige venners viewing pleasure, og har ingenting med de omtalte videomakkverkene å gjøre.)

I Lost You In Translation

Mitt nye kryssfunksjonelle prosjekt går ut på å lede en gruppe som skal skrive prosessbeskrivelser for intern og ekstern kommunikasjon angående ombygging av varebiler. Jeg vet virkelig å ro i land de gode prosjektlederrollene...

I morgen skal jeg til Stockholm. Opp halv seks på morran, tar av 08:00 og lander fem minutter tidligere. Skal sitte hos en forhandler i tre timer og drikke for mye kruttsterk kaffe mens jeg prøver å ikke gå i taket fordi de ikke forstår hva jeg prøver å formidle. Deretter har jeg gleden av å prøve å sparke igang et forhandlertermineringsprosjekt ved det svenske kontoret mens jeg drikker enda mer kruttsterk kaffe og sikkert røyker minst tredve sigaretter. Lander trygt på bakken igjen halv åtte på kvelden, og så skal jeg søren meg jobbe igjen på lørdag. *sukk*

Delays - Faded Seaside Glamour (2004)
Flott skive, nok en gang uhørt ved anskaffelsestidspunktet. Om jeg hadde hørt noen av låtene i forkant og blitt fortalt at vokalistene heter Greg, Colin og Aaron, så ville jeg fått meg en god latter. Det gjør de dog, selv om de kanskje høres _litt_ kvinnelige ut fra tid til annen. Sommerlig og fin britpop, meget melodiøst og harmonisk. Skive til å bli glad i :) Åpningssporet Wanderlust samt Bedroom Scene og You Wear The Sun er gode introduksjonslyder.

There Is No If

Det er vinter i Finland. Ikke på et slikens Oslo-aktig liksomvis, det er skikkelig vinter. Det er så vinter at bilen min synes det er upassende, faktisk. Det positive med vinter er selvfølgelig at man når man kommer hjem, i stedet for å gå ut og være sosial, kan sette seg ned med de fire-fem skivene som har dumpet ned i postkassa under dagens løp og nyte.

Longview - Mercury (2003)

Nå for tiden kaller de seg visstnok Long-view, etter å ha gjennomgått et mer eller mindre frivillig navnebytte grunnet et eller annet obskurt amerikansk møkkaband som satt seg på bakbeina.

Denne skiva ble kjøpt uhørt. Jeg tror det var kjøpet av Athlete - Tourist som gjorde at den dumpet ned i anbefalingshaugen min og derfra tok veien direkte over i handlekurven. Du vet hvordan det er når du iblant helt enkelt bare faller pladask uten forvarsel? Vel, slik er det med denne. Jeg vet ikke _hvorfor_ jeg ikke har hørt plata før, men i sin helhet kommer den til å gå ned i verdenshistorien som en av platene jeg virkelig setter pris på... det er jo så få av dem etter hvert :p

Further, This Is og Can't Explain er gode introduksjoner. Resten av plata også. Kjøp, ikke last ned. :)

Stephen Fretwell - Magpie (2004)
Åpningssporet heter Do You Want To Come With, og svaret er ja. Også dette var et uhørt prosjekt da plata ble belastet kredittkortet mitt, nok en gang med heldig resultat. Om ikke like stor fulltreffer som Longviews skive, så er det en god singer/songwriter man har med å gjøre. Den eneste nedturen er Bad Bad You, Bad Bad Me, som er helt ubeskrivelig irriterende og må skippes. Ut over det er skiva glimrende :)

Arcade Fire - Funeral (2005)
HVORDAN har det seg at ingen har tipset meg om alt dette her før? Herregud, for en bra plate. Jeg har ikke ord for min egen utilstrekkelighet. Crown of Love, for eksempel? Låta er jo _laget_ for sånne som meg. Jeg er helt satt ut, ti tomler opp.

Elbow - Asleep In The Back (2001)
Dette er en litt variabel plate. Den er ikke _ekstremt_ bra, men i det rette øyeblikket er den det allikevel. Første gangen jeg hørte den, for eksempel, var den helt glimrende. I blant er den det fremdeles. Jeg ramlet over Elbow på Pandora for et halvt års tid siden, men det har tatt meg en stund å gå til anskaffelse av skivene. Åpningssporet Any Day Now er favoritten min på plata, men for uinvidde vil nok senere skiver av bandet gjøre større suksess.

What's Another Year?

I går ble jeg en dag eldre. Tilfeldigvis bragte den dagen med seg en ny aldersbetegnelse, så nå er jeg altså 27. Ikke så _veldig_ gammelt, det, men det er dog litt rart at det bare er tre år igjen til tredve. Lurer på om jeg må utsette min første million i årslønn til jeg fyller... 32? Det høres passelig ut. :p

I bursdagspresang fikk jeg et eple pakket inn i mandagens salgsrapport, en kartong sigaretter fra Estland, og 12 helt fantastisk flotte roser. Jeg ble så glad, så glad :) Dessuten nådde vi wholesale-målet i oktober, så jeg kan slappe av i hvert fall en ukes tid før jeg begynner å presse på november. For å feire bestemte jeg meg for at jeg skal ta en dag fri. I morgen.

Først skal jeg opp i sekstiden slik at jeg rekker dekkskift-timen min 07:30. Hvorfor kunne jeg ikke valgt å skifte dekk ved en senere anledning, spør du kanskje? Vel, det var det de hadde, og det er så glatt og sneete utenfor at jeg ikke har store valget. Dessuten har de vinterdekka mine, så jeg kan ikke gjøre det selv heller. Etter dekkskiftet skal jeg til Mehiläinen og ta et tonn blodprøver før mandagens company healthcare check-up. I Finland er det nemlig obligatorisk å gå til legen slik at legen kan fortelle arbeidsgiveren din at du er frisk og ikke holder på å dø av noe mystisk som ikke synes utenpå. Greit nok, jeg får sikkert beskjed om at jeg mangler et eller annet.

Det jeg eventuelt mangler er imidlertid i hvert fall _ikke_ antioksidanter! Vi har fått ny kaffemaskin på jobb, og en av dens mange, verdensfredsbevarende (?) egenskaper er å lage blåbærsuppe. Genialt! Kaffen er byttet ut med suppe, og jeg går rundt med blå tenner hele dagene.

Livet er fint! Veldig, veldig kaldt, men fint!
(Også har jeg kjøpt Funeral og Arcade Fire EP av Arcade Fire i dag, men hyyyysj, ikke si det til noen.)

I Think I Did It Again

Søndag. Tiden ble korrigert i natt, hvilket betyr at jeg i praksis har sovet mye lenger enn hva godt er. Satt oppe i går og leste ut Neil Gaimans Stardust. Flott bok, gammeldags eventyr av kontemporær forfatter, skrevet for voksne.

I dag har jeg to alternative handlingsmønstre foran meg:
1. Skrive ferdig den fordømte ekamensoppgaven om fundamentalisme.
2. Rydde og vaske leilighet.

Unf.

Gårsdagens anskaffelser (nok en gang takk til Amazon):
Stephen Fretwell - Magpie (2004)
Elbow - Asleep In The Back (2002)
Thirteen Senses - The Invitation (2005)
Longview - Mercury (2003)
Doves - Lost Souls (2000)
Stands - All Years Leaving (2004)
Turin Brakes - Ether Song (2003)
Turin Brakes - The Optimist LP (2001)
Delays - Faded Seaside Glamour (2004)
Leaves - Breathe (2002)
Stills - Logic Will Break Your Heart (2004)
Hope of the States - Left (2006)
The Beautiful South - Quench (1998)
The Beautiful South - Gaze (2003)
The Beautiful South - Blue Is The Colour (2001)
The Beautiful South - Welcome To The Beautiful South (1991)

Mitä?

Noen ganger, når man bor i et land der man ikke alltid skjønner alt folk sier eller skriver, så havner man i situasjoner som er en tanke upraktiske. Som nå, for eksempel. Jeg skal egentlig jobbe, men tør ikke gå ut. For å komme meg til jobb må jeg nødvendigvis gå ut, så dette er fryktelig lite fint. Har jeg fått angst for åpne plasser? Nei, men enten så betyr den lappen som henger nede på inngangsdøra at det er hagerydding på plakaten for hele blokka i dag, eller så har hele bølingen av naboer plutselig utviklet spontane friskustendenser på morrakvisten. Alt som kan krype og gå av folk som bor i bygget løper rundt utenfor med raker og bøtter og det som verre er, og jeg tør altså ikke gå ut. Ille nok at jeg ikke var med forrige gang, men at jeg også på høsten dropper fellesaktivitetene vil sikkert bli tatt som et tegn på liten grad av imøtekommenhet.

Så, kjære naboer, jeg er veldig lei meg for at jeg ikke har skjønt hva som sto på den fine lappen, men jeg har ikke tenkt til å komme ut og hjelpe dere.

KT Tunstall - Eye To The Telescope (2005)
Jeg trodde som tidligere nevnt at KT Tunstall hørtes litt ut som Juliette Lewis. Det er ikke akkurat en bra ting, så jeg må i etterkant si at jeg lurer litt på hvorfor jeg fikk for meg å kjøpe skiva. Det må ha vært det underbevisste som jobbet for meg, for jeg liker denne plata. Other Side of The World, Suddenly I See, Black Horse & The Cherry Tree likte jeg endog fra før, jeg var bare ikke klar over hvilken artist som kunne holdes ansvarlig. Når det nå har vist seg at også resten av plata er helt fabelaktig, så er det jo i grunn ikke så mye mer å krangle om.

Imagine It's All You've Got

De siste tre dagene har jeg kommet hjem sent etter mange, lange timer på jobb, og måttet klatre over hauger av CD'er når jeg har åpnet døren. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor bra den kombinasjonen av å gjøre fantastisk mye på dagen for så å komme hjem til mengder av ny musikk er, så jeg har ikke tenkt til å prøve.

Athlete - Vehicles & Animals (2003)
Athlete er et britpop-band jeg ramlet over etter å ha opprettet en Pandora-kanal på det relativt tynne grunnlaget "Slow Runner". Låtene Wires og Chances fra Tourist-skiva deres ga såpass sterk medsmak at jeg gikk til anskaffelse av en sparsommelig utgivelseshistorikk bestående av to skiver. V&A er bandets første skive, fra det Herrens år 2003 (Hva skjedde i 2003? Husker ikke.).

Plata har så langt bare fått en gjennomlytting, fordi den går as we speak (eller write, alt ettersom hvordan man ser på saken). Den bærer tydelig preg av å være et typisk britpopbands første plate. Akkurat som Snow Patrols første skiver er litt skranglete, så er denne også litt... svak. Dog later den til å være vel verd sine fire pund. Tittelsporet er min stil, og One Million er helt flott. Shake Those Windows og Beautiful er også flotte låter, men jeg har en følelse av at dette er en plate jeg kommer til å sette mer pris på når jeg kjenner dem skikkelig i mer velpolert utgave.

Doves - Some Cities (2005)
Da jeg sendte Geir et par låter av Athlete, kommenterte han at de hørtes ut som Doves. Da jeg kjøpte Athlete på Amazon mente de akkurat det samme, så jeg ga det en sjanse. Av en eller annen grunn har jeg i forkant av dette dodget elegant unna hver gang dette bandet har krysset mitt spor.

Jeg liker denne plata. Har hørt Snowden før, uten at jeg har vært klar over hvilket band det var snakk om. Almost Forget Myself har gått et greit antall ganger på winampen, og skiva har en fire-fem andre gullkorn også, hvilket vil gjøre at den ikke blir en av platene som bare går inn i glemselen. Nok et godt kjøp, faktisk godt nok til at resten av diskografien blir neste prosjekt.

The Reindeer Section - Son of Evil Reindeer (2002)
Dette var enkelt. Alltid enkelt å kjøpe plater man allerede elsker.

Jeg vet at media har vært veldig delt med tanke på Snow Patrols tekster. Ca 60% mener tekstene ikke passer til musikken (fordi man ikke kan drive og ha flerstavelsesord der flere stavelser blir puttet inn i samme taktslag, osv... man skal helst ha jeg-meg-deg-baserte tekster.), mens øvrige anmeldere mener Lightbody er en godsend. Nå er jeg selvfølgelig litt partisk med tanke på akkurat _det_, men det var dog tekstene som i utgangspunktet fikk meg interessert i bandet selv før jeg hadde kjennskap til vokalisten.

The Reindeer Section er Lightbodys sideprosjekt. Sammen med artister fra band som Arab Strap og Belle & Sebastian (totalt var de 16 som bidro til denne skiva) har han laget en helt _deilig_ plate. Grand Parade, Budapest, Your Sweet Voice (!), Cartwheels, You Are My Joy og Whodunnit? er de definitive høydepunktene, og de er virkelig gode låter. Mye av det er i SP-gaten, så om man ikke liker dem synes man sikkert dette blir litt for likt. Whodunnit?, derimot, ligner ikke i det hele tatt, og det er også andre spor her som bærer tydelig preg av å ha hatt andre bidragsytere. Plata har dessuten en av tidenes kuleste albumtitler, som i normal Lightbody-stil ikke har det minste med innholdet å gjøre.

Resten av kvelden kommer til å gå med på å gi KT Tunstall en sjanse, og deretter skal jeg gjenoppdage Film Schools selvtitulerte skive. Hvorfor er jeg ikke ute og har det gøy på en fredag som denne? Fordi jeg skal jobbe i morgen.
Life's good. :)

(Red. anm. Etter å ha hørt gjennom skiva til KT Tunstall en gang har jeg en pinlig innrømmelse å komme med. Jeg har levd i den villfarelse av at dette var noe i likheten med Juliette Lewis & The Licks (les: Crap), men det viste seg fort at jeg har jo hørt i hvert fall tre av låtene før, og elsker dem. Ikke nok med det, men jeg elsker alt det andre og. Det blir skammekrok på meg nå, og KT Tunstall på repeat i flere omganger... som om det var noen straff. Life IS good :D)

Everything All The Time

En eller to ganger i måneden stiller jeg bankkontoen til rådighet for min helt store lidenskap, musikk. Om man ser bort fra et par slengkjøp her og der har jeg før i dag ikke handlet plater i stor skala siden... tja... første uka i oktober? Si at jeg bruker 500-2000 kroner på musikk i måneden, avhengig av hvor vanskelige ting er å få tak i og hvor dilla jeg har. Det forklarer ikke hvor lønna blir av! Jeg tror det må være hull i mine lommer.

Dagens anskaffelser (takk til Amazon):
Film School - Film School (2006)
Nada Surf - Let Go (2002)
Doves - Some Cities (2005)
Athlete - Tourist (2005)
Athlete - Vehicles & Animals (2003)
Remy Zero - Remy Zero (2002)
Remy Zero - The Golden Hum (2002)
Remy Zero - Villa Elaine (1999)
The Reindeer Section - Y'all Get Scared Now, Ya Hear! (2001)
The Reindeer Section - Son of Evil Reindeer (2002)
Richard Ashcroft - Human Conditions (2002)
Toad The Wet Sprocket - In Light Syrup (1995)
Toad The Wet Sprocket - Breadand Circus (1999)
Various Artists - Garden State OSF (2004)
KT Tunstall - Eye To The Telescope (2005)
Pete Yorn - Nightcrawler (2006)

Lovely Lady Lumps - check it out!

Alle kvinner bosatt i og i områdene rundt Västerås i Sverige kan til en viss grad puste lettet ut. Politiet later i det minste til å tro at de har fanget en av det som sannsynligvis er en liten bøling sykkelutstyrte pervoer som har fjåset rundt og trakassert byens bebrystede befolkning.

Det er relativt sjelden at jeg reagerer på bilder brukt til artikler på VG og Dagbladets nettsider, da våre to riksleverandører av sladder og fjanteri ikke er helt beregnelige uansett, men her må jeg si jeg stusset. Bildet viser illustrasjonsfotografiet til sykkelmann-artikkelen på VG Nett i dag morges. Du har liksom artikkelen... og pupper. Hm.

On My Walls The Fire She Danced

Etter fjorten timers søvn (ja, jeg var altså litt sliten etter å ha tilbragt foregående natt i lystig lag på Finlands eneste casino), våknet jeg i dag morgens klokken ti, og det høstet så fælt utenfor at jeg nesten var fristet til å bli liggende og titte ut av vinduet hele dagen. Jeg tok meg imidlertid opp fra sengen (ingen liten prøvelse, det er kaldt her!) og satte kursen mot byen.

Dagens ekspedisjon: Helsinki Nasjonalbibliotek.
Først rota jeg meg inn på historisk-/filosofisk fakultet på universitetet og søla rundt der en stund før jeg skjønte at det var feil bygg. Jeg tok deretter en tur innom tempelkirken, et av Helsinkis store landemerker, og satt der og slappet av en stund. Kirken er et helt fabelaktig bygg, og den bærer preg av en ro innvendig jeg ikke har sett i mange andre kirker. Etter dette tuslet jeg over gaten til nasjonalbiblioteket, der en helt herlig gammel mann tok jakken og vesken min, låste dem inn i et eldgammelt skap, og ga meg en nøkkel som var så stor og tung at jeg må ha sett helt rar ut der jeg gikk rundt med den i baklommen.

Jeg elsker bøker. Nesten like mye som jeg elsker skivene mine. Dette var altså min første gang i det finske nasjonalbiblioteket, men det blir så desidert ikke den siste. Bygget i seg selv er helt flott, og de har stablet bøkene opp langs veggene i flere etasjer der du kan gå rundt på balkonger og nyte de støvsamlende, skinninbundne gamle versjonene av allverdens mirakler. Jeg satt og leste litt i en hønngammal versjon av Svenska Nationalencyklopedin, og deretter ble jeg bare sittende og titte på hyllemeterne med bøker en stund. Det var tydelig at den gamle duden ved inngangen syntes det var hyggelig å se noen der som faktisk turde å ta i en bok, for han kom løpende med noen enda eldre utgaver til meg og pludret ivrig ivei på finsk til han til slutt skjønte at jeg ikke forsto, hvorpå han trakk seg tilbake med noe som sikkert var meget koselige ord :)

Før Micraen min tok kursen hjem igjen rakk jeg å kjøpe et nytt par støvletter, Jacksonville City Nights av Ryan Adams & The Cardinals, samt et erstatningseksemplar av Ziggy Stardust av David Bowie, etter at mitt forrige eksemplar fikk litt hard medfart under et vorspiele i sommer. Jeg har endelig fått rotet meg til å lytte gjennom Martha Wainwrights selvtitulerte plate... er ikke frelst, men den er lyttbar nok. Som ventet ser Factory ut til å være skivas høydepunkt. (Red. anm. et par timer senere: Stryk kritikken, skiva er helt glimrende. Den trengte bare litt tid og tålmodighet. _Helt_ glimrende, gå ut og kjøp.)

Om litt blir det mørkt ute, så da skal jeg tenne lys og sette meg i sofaen og fullføre mitt siste, og så langt vellykkede, forsøk på å sette pris på Det hellige og det profane av Mircea Eliade. Etterpå venter David Humes Om religion, så det bør ikke være noen risiko for at hjernen overloader på jobbrelaterte tanker denne helgen.

Do You Hear That Sound?

Ahh :D
Finnairs flyvertinner går kanskje i streik i kveld. I og med at mine kjære overordnede ikke i det hele tatt syntes det var greit at jeg bare kanskje kommer meg hjem igjen fra tur til Stockholm i morgen, så ble den avlyst. Det betyr at jeg har en HEL dag på kontoret uten et eneste møte. Happy, happy, joy, joy!

Sånn i øvrig er det bra. Leiligheten er rundvasket, og i morgen kveld skal vi på Casino Gaming School med Sales Department. Lære seg å spille bort pengene sine. Det er jobben sin, det, som vet hva slags team building events de skal ta med sine ansatte på :p

Min spilleliste for øyeblikket:
Embrace - Gravity
Snow Patrol - Run
Snow Patrol - Make This Go On Forever
Madrugada - The Kids Are On High Street
Coldplay - Fix You
Sia - Breathe Me
Nada Surf - Always Love
The Stands - I Will Journey Home

What Have I Become, My Sweetest Friend?

Høsten har vært her en stund nå, så jeg lurte på hvor det ble av deg. Jeg kan ikke huske at et år har gått uten at du har vært der for meg, for å ta bort fargene fra alt det varme. Jeg merker at selv om du var sen, er du mer til stede hos meg nå enn du noengang har vært. I hvert tone, hvert trekk jeg tar av sigaretten, i alle ledd og tanker.

Kanskje jeg har ventet mer på deg i år, og det er derfor du har holdt deg unna. Begynte jeg ikke å savne deg allerede i vår? Hvor var du da? Mistrives du i lyset, i alt det yrende livet jeg fyller dagene mine med? Det gir deg ikke den samme muligheten til å være alene med meg slik du er nå.

Har jeg tvunget deg frem? Du må ikke tro du er ferdig med meg, du blir aldri ferdig med meg. Jeg trenger deg som jeg trenger alt annet jeg eier. Du vet, alle disse tingene og tankene jeg aldri slipper taket i. De er mine, bare mine. Eiesyk, jeg? Du kan aldri forlate meg helt, bare forsvinne tilbake i mørket når jeg er for blind til å se deg.

Jeg tror jeg _har_ tvunget deg frem. Du kom ikke av deg selv som før, så jeg har brukt hvert åndedrag i ukesvis på å lete etter deg. Og i mørket finner jeg deg, fordi jeg kjenner deg. Du er et produkt av meg, som jeg er skapt av deg. Du er en del av meg som jeg er en del av deg. Men nå er du her, hos meg igjen, der du hører hjemme, i musikken og bøkene og hodet mitt. Akkurat der jeg trenger at du skal være akkurat nå. Uten deg kommer ikke fargene tilbake igjen, uten natten din vet jeg ikke hvordan jeg skal være meg i dagslyset.

Så elsk meg, men husk at jeg eier deg. Du kan ikke leve uten meg heller, så ikke bruk meg opp. Vi kan danse med hverandre til jeg puster lys igjen, og da blir du borte. Du har ikke alltid vært en god partner, men jeg kjenner at du har øvd. Det er mye farger å spise av i år, og mye lys å formørke. Vi kommer til å få en stille og vakker høst igjen, du og jeg.

Du er min, nyt at alt blir stille med meg. For når livet våkner igjen etter denne høsten vil jeg nok en gang ha alt jeg har ønsket meg, mens du gråter for det jeg aldri fikk, alt jeg er redd for og alt jeg ikke kan si til meg selv. Jeg lover at jeg vil sette pris på deg, elske deg og ta vare på det du gir meg som jeg aldri har gjort før, for uansett hvor vanskelig det høres ut har jeg aldri vært så redd som da jeg trodde du ikke var her for meg i år. Musklene, øynene og kroppen min er så slitne som jeg aldri kan huske at de har vært, men nå vet jeg at alt kommer til å bli helt bra.

Jeg tror jeg har en liten spurv som kanskje ikke overlevde dagen å takke for at du er her hos meg igjen. Jeg håper den klarte seg, vi skal be for at den møter vinteren med meg når du går. Om det er noen som hører bønnene? Jeg vet ikke. Vet ikke hva jeg tror på lenger. Men jeg tror på meg, og deg, og på at vi nok en høst kommer til å være så vakre sammen at fargene får liv igjen av alt hatet vårt til hverandre gir meg. For det elsker jeg deg.

Jeg har savnet deg.

GIVE ME A BREAK!

Jeg var så stresset da klokken nærmet seg fire i dag at jeg besluttet å ta med meg laptopen hjem og prøve å roe ned pulsen litt. Den var nemlig på vei ut gjennom huden.

Da jeg kom hjem og åpnet døra ante jeg fred og ingen urokråke (haha), men faen meg var det ikke to SPURVER i leiligheten! En på kjøkkenet og en på kontoret. Herre Jesus! Jeg har jaga småfugl i omtrent en halvtime, og den ene var vel døden nær da jeg til slutt fikk kjippa den ut verandadøra. Selvfølgelig sto HVER ENESTE dør i hele leiligheten åpen hele dagen, så nå må jeg vaske hver eneste gudsforlatte millimeter av alt jeg har fordi alt er dekka med fjør og fugledritt.

Hva ER det jeg har gjort i et tidligere liv som gjør dette her mulig? Hjerteinfarktet står og humrer bak døra, så om dere ikke hører fra meg på et par dager, vennligst kontakt ambulanse. Ikke bare det, men selv hjerteinfarktet er i ferd med å utvikle magesår. Guuuuud...

(Jeg beklager språkbruken i dette innlegget, men jeg har altså fysisk vondt i både arterier, vener og alt hva klaffer heter, og det synes jeg er unnskyldning god nok for å frese rundt seg med uhumskheter.)

I Want To Know How It Looks From Your Side

God works in mysterious ways.

I dag har jeg hatt mitt store coming out jobbmessig sett, i det min høyt elskede, ikke så subtile, finske sjef erklærte i et av firmaets store "business blockers"-møter at det nå var min oppgave å håndtere de store utfordringene innen distribusjon, og at jeg ville være alles kontaktperson hva måloppnåelse angikk. Selv satt jeg kaffen i halsen og håndterte min noe uhøytidelige teamlederlansering på en særdeles lite elegant måte.

Etter det gjorde jeg hva ethvert oppegående invdivid ville valgt å gjøre: Jeg tok med mine britiske kollegaer på middag, selvfølgelig til en restaurant som tydeligvis hadde bestemt seg for å arrangere finsk mesterskap i stand-up akkurat i kveld. På finsk. Selvfølgelig. Oh joy...

Nå er jeg trett, litt lei fulle finner, og relativt stressa for etthundreogtjuetusen mål jeg skal oppnå uten god opplæring, og har akkurat funnet ut at jeg har misset fristen for oppgavekommentarer i KULH1070. Livet er brillefint, dere!

(Livet _er_ selvfølgelig fremdeles helt utmerket, jeg måtte bare få ut litt gruff. :))

Make This Go On Forever

Helgen ble tilbragt i Oslo. Fredagen var sterkt preget av ekstrem tretthet etter lang uke og medarbeidersamtale, mens lørdagen sto sterkt i fjortisfyllas tegn (heldigvis har jeg hørt rykter om at Christer og Else også ble rammet av dette fenomenet, så da var jeg i det minste ikke alene). Søndag, derimot... det var da livet på nytt tok en turn mot det sedvanlig fantastiske jeg etter hvert har blitt så veldig glad i :)

Rockefeller. 20:00 åpnet dørene, og jeg hutret meg inn fra kulden. Bellman, en norsk dude med en liten ansamling musikere, startet moroa, og var overraskende glimrende. Selv ikke det faktum at han valgte å dra med seg all verdens elendighet i form av Lise Karlsnes opp på scenen gjorde nyoppdagelsen mindre verdt. Men så...

For tredje gang i år kunne jeg nyte hvordan Snow Patrol gjorde entre på scenen. I motsetning til sin forrige Rockefeller-konsert (Øyanatt i sommer), slapp de denne gang unna terroralarm på Heathrow, så selv om det betød at jeg ikke fikk se Stringfellow på scenen med dem var de i det minste fulltallige og i besittelse av alle sine instrumenter. Jeg vet jeg mye maser om det, men jeg _er_ litt forelsket i Gary Lightbody. Dersom andre har Bouncy og diverse andre syngedamer som kriseløsninger så er dette min mann :)

Til min store overraskelse, og til forskjell fra årets to tidligere konserter, kom majoriteten av låtene fra Final Straw. Jeg regner med at de plukket låter de regnet med at ville appellere mest til flertallet, i og med at de prøver å knekke ryggen på det norske markedsmonsteret (:p). Selv om Run ikke traff meg på samme måte som den gjorde i Korea, og Beginning To Get To Me og Make This Go On Forever ikke var _like_ gudommelige som første gang jeg hørte dem live (på tross av at han da hadde litt vondt i stemmen), så var dette en fantastisk konsert, og med påfølgende dags popquiz med innslag av Death Cab (!) var Osloturen en fulltreffer.

Jeg må dog si at it feels good to be back home :)

Setlist fra søndagens konsert:
Spitting Games
Wow
Chocolate
Beginning To Get To Me
Headlights
Grazed Knees
Chasing Cars
Shut Your Eyes
How To Be Dead
Somewhere A Clock Is Ticking
Make This Go On Forever
Ways And Means
Run
You're All I Have
---
Open Your Eyes
Tiny Little Fractures

Bling (Confessions of a King)

Gårsdagens motorshow-tur til Oslo var slettes ikke verst. Etter å ha endret en presentasjon frem og tilbake et par ganger hadde jeg to timers fritid, og fikk muligheten til å rote bort litt tid blant Platekompaniets hyller.

Det finnes platebutikker i Finland. De er bare ikke særlig gode. I det minste om man er ute etter noe annet enn HIM, 69 Eyes, Lordi og Nightwish. (De har for øvrig Lordi-cola her, men det er et kapittel for seg selv.) Selv om det høres stusselig ut er derfor nok ledig tid til å rote bort en stund på Platekompaniet en godsend for en ung pike som meg.

Shopperunden resulterte i følgende skiver:
Thom Yorke - The Eraser (2006)
Air - Moon Safari (1998)
The Sisters of Mercy - Floodland (1987)
Minor Majority - Reasons to Hang Around (2006)
AFI - Decemberunderground (2006)
Thomas Dybdahl - One Day You'll Dance For Me, New York City (2004)
Bright Eyes - Letting off the Happiness (2001)
Bright Eyes - Fevers and Mirrors (2000)
Anneli Drecker - Frolic (2005)
Martha Wainwright - Martha Wainwright (2005)

Har dog ikke begynt å lytte gjennom dem ennå, er for øyeblikket opptatt med:
The Killers - Sam's Town (2006)
AFI - Sing the Sorrow (2003)
Belle & Sebastian - Tigermilk (1999)
Placebo - Meds (2006)
Nada Surf - Let Go (2002)

Livet i Finlandighet

Til min store skuffelse måtte jeg innse at "Finlandia" var knepet som blogg-url, men alternativet får duge.

Etter snart et halvt år i Finland har jeg ikke rotet meg til å ta et eneste bilde, og jeg har vært smertelig dårlig på å produsere gode, gammeldagse brev. Kanskje vil dette være et mer egnet forum for meg i min skjermbaserte hverdag.

Jeg trives godt og er veldig glad for at jeg valgte å ta sjansen på å forlate en tilværelse jeg også var meget fornøyd med i Norge. 2006 kommer muligens til å føre med seg et noe over snittet antall Kina-besøk, men det gir gode bonuspoeng hos SAS. :)

I'll keep you posted.