Suck My Kiss

Sarte menn: ikke les videre.
Et område der jeg med stor grad av personlig nytelse ser at likestillingen er på fremfart, er i den økende aksepten av kyssende menn. Den penisbefengte halvdel av befolkningen har i årevis hatt gleden av å se kyssende kvinner som en akseptert del av underholdningslivet. Brokeback Mountain og den stadig økende flommen av androgyne emo-gutter bidrar til å balansere bildet.

Det har tatt meg år å vende meg til den stand off'ishe metroseksualitetsbølgen som har sveipet over Norden og våre menn. Det er flott at menn ønsker å være pene, jeg er _glad_ i pene menn. Det gjør imidlertid ikke det minste om de også kliner litt innimellom. Med hverandre, altså. :-D

Så har man Brokeback Mountain, da. Hardbarka, fomlende, barske menn. Som kliner. Gud bevare meg vel. Dersom menn hadde visst hvor _sexy_ dette er, så ville det vært langt vanligere å se klinende menn på byen.

Hvorfor jeg plutselig har fått kyssende menn på hjernen?

Trenger du spørre?

Red.anm: Dette gjelder selvfølgelig ikke min kjæreste, er man sammen med meg skal man bare kysse meg. Det gjelder alle _andre_ menn.

Is He Dark Enough To See Your Light?

Damien Rice - 9 (2006)

Det finnes musikk, og så finnes det musikk av et høyere kaliber. Jeg liker Rices forrige skive, O, men den har ikke figurert helt der oppe blant favorittene, selv om The Blower's Daughter nok er av de vakreste låtene jeg vet om. Denne nye platen, dog...

Rice har på dette mesterverket av en plate styrket samarbeidet med Lisa Hannigan, som også bidro med vokal på O. Den første singelen fra skiva, 9 Crimes, er en musikalsk perle som gjorde at jeg falt pladask da jeg hørte den. Tekstene, låtenes enkle kompleksitet samt det helt fantastiske samspillet mellom Rice og Hannigan gjør at jeg er fristet til å kalle dette en av de helt store. Enhver vokalfiksert tekstelsker vil utvilsomt være enig med meg i den dommen.

Inspirert av gleden ved å finne en så bra plate må jeg også få lov til å dele litt artig kuriosa med min omverden:

I 2002 falt jeg pladask for Tori Amos fabelaktige versjon av A Sorta Fairytale fremført på Jay Leno Show. I kontrast til plateversjonen (fra Scarlet's Walk, samme år) kom vokalen hennes virkelig til sin rett, og mine tidligere relativt milde reservasjoner mot frøken Amos forsvant som dugg for solen. På The Beekeeper (2005) fremfører hun en trall som heter The Power of Orange Knickers, med Damien Rice som bidragsyter på den vokale fronten, et av mine favorittspor på skiva.

I går ramlet jeg over et klipp fra Jay Leno Show der Damien Rice og Lisa Hannigan fremfører 9 Crimes så radbrekkende vakkert at jeg ble helt satt ut. Det tok dog et par sekunder før jeg koblet at frøken Hannigan er den mørkhårede skjønnheten som synger Some Surprise med ingen ringere enn min kjære Herr Lightbody fra Snow Patrol på The Cake Sale, en veldedighetsskive som kom ut for kort tid siden. Dermed har jeg nå en uventet forbindelse fra NIN til Snow Patrol, gjennom Amos mislykkede forsøk på å forføre Trent med morens kyllinggryte.

Lyttetips:
Damien Rice - 9 Crimes, Accidental Babies, Elephant, Rootless Tree
Gary Lightbody & Lisa Hannigan - Some Surprise

The World's A Big Place, Don't Be Alone

Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus har denne uken annonsert at de pga mangel på frivillige ser seg tvunget til å kutte ned på åpningstidene ved hjelpesenteret i Mosseveien 226.

Dette er et hjelpesenter som hvert år håndterer hundrevis av mishandlede, uønskede og/eller forlatte katter i Oslo-området. Driften er helt avhengig av hjelp fra frivillige, da myndighetene ikke gjerne spytter inn penger i arbeidet de driver med. Arbeidet man utfører som frivillig består av foring, medisinering, besvare telefoner, tømming/vasking av dokasser, vasking av gulv og annet renhold, omplassering, kose med kattene, etc. De trenger hovedsakelig hjelp på dagtid, men selv om man ikke har tid til å stille opp mer enn en gang i uka eller annenhver uke så er det til stor hjelp.

Hver eneste dag tusler det små, hårete og hjelpeløse vesener rundt i Oslos gater. Mange av dem er, selv om de blir tatt inn, ikke til å redde, og blir avlivet. Andre har på hva for meg ofte er uforståelige vis klart å beholde noe av sin tillit til mennesker, og kan tilvennes sosial omgang bare de får nok kjærlighet og kos. De heldige har bare blitt avlevert fra eiere som av ulike grunner ikke lenger kunne eller ønsket å beholde sitt kjæledyr. Felles for alle er at de er varme, levende vesener som er helt avhengige av menneskers velvillighet for å kunne overleve og få et nytt hjem. På senteret blir kattene plassert i karantene for veterinærsjekk, kastrering eller sterilisering, vaksinering og ID-merking før de får lov til å omgås senterets andre katter.

Dersom du jobber selv, men har foreldre, besteforeldre, andre familiemedlemmer eller venner som har mulighet til å sette av et par timer en formiddag eller ettermiddag og gjøre verden til et litt bedre sted uten å få betalt i annen form enn den takknemlige murringen fra en katt som har det godt, be dem oppsøke hjemmesidene til Dyrebeskyttelsen i Oslo/Akershus, eller ringe 23 13 45 45. To timers vennlighet mot dyr i ny og ne kan fort vekk gjøre like store underverker for personen som utfører handlingen som for katten som har noen å prate med.

En kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe!
Mjau.

Dersom du er mer rettet mot hunder, som meg selv, kan du kontakte Foreningen for Omplassering av Dyr, som også alltid har behov for frivillige til å stelle, gå tur og kose. Jeg skulle imidlertid ønske at alle kunne ta i et tak for Dyrebeskyttelsen, i og med at kattene gjerne blir så til de grader neglisjert fordi de fleste synes det er kulere med hunder. Alt engasjement er dog bra, og også omplasserte hunder trenger og fortjener all verdens kjærlighet.

Både din og de firbentes verden vil bli ett litt bedre sted :)

Sweets For My Sweet

Denne helgen har jeg vært syk. Moren til alle influensaer hoppet opp og tok et drastisk jafs av min mentale helse, hvilket førte til at jeg fra fredag ettermiddag til søndag morgen gikk glipp av et lite stykke liv mens hjernen min bedrev alskens mystiske aktiviteter annetsteds. Jeg husker vagt å på et eller annet tidspunkt ha bli skremt halvt i hjel av en innkommende tekstmelding, for i det neste øyeblikk å gråte sårere enn sårest fordi jeg ikke klarte å huske hvilket land det er jeg skal til på torsdag. Det faktum at jeg på torsdag skal befinne meg akkurat der jeg befinner meg nå, i Espoo, lot ikke til å ha stor betydning i øyeblikkets hete. Jeg så muligens ikke like ung ut som denne febersyke ungen jeg skamløst har knabbet et nettbilde av, men minst like søt.

Jeg er dog nå meget friskere. Litt uggen i stemmen, og ikke helt klar i blikket, men jeg har i hvert fall ikke feber. Tretten timers arbeidsdag kurerer gruff, det sa alltid morfar (i hvert fall noe i likheten, og han var bonde, så han visste hva han pratet om). Dagen startet med et besøk til fru lege, som fortalte meg at jeg neppe har leddgikt, men at jeg med all genetisk sannsynlighet vil få det når jeg kommer opp i femtiåra. Derfor bør jeg bare ignorere at jeg iblant har vondt og vente til det begynner å bli en vane om en tjue års tid. OK, så sa hun det ikke akkurat slik, men det var slik det hørtes ut for meg helt til jeg fant ut at jeg nok er helt enig. Ingen grunn til å være sykere enn det man er, i hvert fall ikke etter slik en utsvettet helg.

I tillegg til å være syk har jeg i helgen kjøpt sjokolade. De som kjenner meg godt vil her sannsynligvis heve øyenbrynene av to ting;
1. Hun beveget seg utendørs i syk tilstand?
2. Sjokolade? Hun spiser da ikke søtsaker?

Men joa. Akkurat det med å bevege seg utendørs husker jeg ikke så mye av, men jeg har sannsynligvis kjørt bil. Det vil i sin tur si at jeg like greit kunne kjørt i fylla, for jeg var virkelig ikke mentalt tilstede i feberørska mi på lørdag. Hva som motiverte meg til å komme hjem med nettopp sjokolade i stedet for det sedvanlige potetgullet har jeg ingen som helst slags anelse om, men (og det er intet ubetydelig men!) den er HELT fantastisk! Beste sjokoladen jeg har smakt! Freia Melkesjokolade kan bare gå og legge seg, Karl Fazers Premium Milk Chocolate tar alt hva kaker heter i sjokoladeveien. Dersom jeg hadde vært tilstrekkelig sproglig begavet til å beskrive hvor god den er ville dere vært helt enige med meg, men dere får nøye dere med å tro meg på mitt ord. Skal prøve å ta med en bit hjem til jul, men risikoen er stor for at jeg spiser den opp på flyet.

Ellers? Livet leker :)

What Drives You On Can Drive You Mad

Jeg har akkurat sett to påfølgende videoer på MTV, begge med dame i body som tema. "Yay!", tenker du kanskje, men ikke så. Aldeles ikke så...

Først ut i dette celebre selskap var Fergie. Det tidligere BEP-medlemmet har gitt ut soloskive og spyr nå ut mesterverk som London Bridge, og i dette tilfelle den siste hiten Fergalicious, med en voldsom hastighet. Jeg hadde for et par dager siden en anelse om at de øvrige BEP-medlemmenes stadige nærvær i hennes produksjon av både videoer og låter ville fremkalle et irritert blogginnlegg, men etter å ha sett videoen til sist nevnte låt har pipen en annen låt. Will.I.Am og de resterende gangstamoddaføkkas hun tidligere vrikket rumpe med er aldeles ikke irriterende. HUN er irriterende. Musikken er talentløs, masete, lite inventiv og rett ut sagt ikke noe noen som helst burde bruke tiden sin på. Sannsynligvis vil hun med denne skiva si rake inn mer gryn enn mange av mine favorittartister gjør sammenlagt i hele sine karrierer.

Etter at håret på mitt hode sto til alle kanter etter dette hjernebedøvende anfallet av grufull møkk maskert som underholdning, braste MTV rett over i neste musikalske helvetesdimensjon med Juliette Lewis & The Licks. Jeg har tidligere uttrykket min forferdelse over dette kvinnemenneskets kvaliteter (eller rettere sagt mangel på sådane) som vokalist, men jeg føler at det er på tide å utdype. Dama gjorde grei figur i Natural Born Killers. Skal ikke krangle på det. Som sangerinne burde noen dyppet henne med hodet først ned i nærmeste bøtte med metadon (ikke for at det ser ut til å ha hjulpet Fergie, ved nærmere ettertanke). Hun låter forferdelig, og det hjelper ikke det aller minste at låtene er av et kvalitetsmessig lavmål verden sjelden har sett maken til. Tekstene, om man i det hele tatt kan kalle dem det, får meg til å lengte tilbake til barneskolens "Regn, regn, øsende regn, pøsende regn.", og det faktum at denne spastiske helvetesdemonen med alt for stor munn velger å vrikke rundt ikledd turndrakt fra åttitallet i videoen sin gjør meg ikke vennligere innstilt.

Mye kan tyde på at jeg har hatt et par uker der jeg har vært veldig heldig med CD-kjøpene mine og at det derfor var litt mye avsmak som trengte å få sitt utløp. Godt at den globale leverandøren av musikalsk dritt på tv kunne tilfredsstille mitt behov. Som vanlig.

(Bildene er illustrasjonsfotoer for mine mannlige venners viewing pleasure, og har ingenting med de omtalte videomakkverkene å gjøre.)

I Lost You In Translation

Mitt nye kryssfunksjonelle prosjekt går ut på å lede en gruppe som skal skrive prosessbeskrivelser for intern og ekstern kommunikasjon angående ombygging av varebiler. Jeg vet virkelig å ro i land de gode prosjektlederrollene...

I morgen skal jeg til Stockholm. Opp halv seks på morran, tar av 08:00 og lander fem minutter tidligere. Skal sitte hos en forhandler i tre timer og drikke for mye kruttsterk kaffe mens jeg prøver å ikke gå i taket fordi de ikke forstår hva jeg prøver å formidle. Deretter har jeg gleden av å prøve å sparke igang et forhandlertermineringsprosjekt ved det svenske kontoret mens jeg drikker enda mer kruttsterk kaffe og sikkert røyker minst tredve sigaretter. Lander trygt på bakken igjen halv åtte på kvelden, og så skal jeg søren meg jobbe igjen på lørdag. *sukk*

Delays - Faded Seaside Glamour (2004)
Flott skive, nok en gang uhørt ved anskaffelsestidspunktet. Om jeg hadde hørt noen av låtene i forkant og blitt fortalt at vokalistene heter Greg, Colin og Aaron, så ville jeg fått meg en god latter. Det gjør de dog, selv om de kanskje høres _litt_ kvinnelige ut fra tid til annen. Sommerlig og fin britpop, meget melodiøst og harmonisk. Skive til å bli glad i :) Åpningssporet Wanderlust samt Bedroom Scene og You Wear The Sun er gode introduksjonslyder.

There Is No If

Det er vinter i Finland. Ikke på et slikens Oslo-aktig liksomvis, det er skikkelig vinter. Det er så vinter at bilen min synes det er upassende, faktisk. Det positive med vinter er selvfølgelig at man når man kommer hjem, i stedet for å gå ut og være sosial, kan sette seg ned med de fire-fem skivene som har dumpet ned i postkassa under dagens løp og nyte.

Longview - Mercury (2003)

Nå for tiden kaller de seg visstnok Long-view, etter å ha gjennomgått et mer eller mindre frivillig navnebytte grunnet et eller annet obskurt amerikansk møkkaband som satt seg på bakbeina.

Denne skiva ble kjøpt uhørt. Jeg tror det var kjøpet av Athlete - Tourist som gjorde at den dumpet ned i anbefalingshaugen min og derfra tok veien direkte over i handlekurven. Du vet hvordan det er når du iblant helt enkelt bare faller pladask uten forvarsel? Vel, slik er det med denne. Jeg vet ikke _hvorfor_ jeg ikke har hørt plata før, men i sin helhet kommer den til å gå ned i verdenshistorien som en av platene jeg virkelig setter pris på... det er jo så få av dem etter hvert :p

Further, This Is og Can't Explain er gode introduksjoner. Resten av plata også. Kjøp, ikke last ned. :)

Stephen Fretwell - Magpie (2004)
Åpningssporet heter Do You Want To Come With, og svaret er ja. Også dette var et uhørt prosjekt da plata ble belastet kredittkortet mitt, nok en gang med heldig resultat. Om ikke like stor fulltreffer som Longviews skive, så er det en god singer/songwriter man har med å gjøre. Den eneste nedturen er Bad Bad You, Bad Bad Me, som er helt ubeskrivelig irriterende og må skippes. Ut over det er skiva glimrende :)

Arcade Fire - Funeral (2005)
HVORDAN har det seg at ingen har tipset meg om alt dette her før? Herregud, for en bra plate. Jeg har ikke ord for min egen utilstrekkelighet. Crown of Love, for eksempel? Låta er jo _laget_ for sånne som meg. Jeg er helt satt ut, ti tomler opp.

Elbow - Asleep In The Back (2001)
Dette er en litt variabel plate. Den er ikke _ekstremt_ bra, men i det rette øyeblikket er den det allikevel. Første gangen jeg hørte den, for eksempel, var den helt glimrende. I blant er den det fremdeles. Jeg ramlet over Elbow på Pandora for et halvt års tid siden, men det har tatt meg en stund å gå til anskaffelse av skivene. Åpningssporet Any Day Now er favoritten min på plata, men for uinvidde vil nok senere skiver av bandet gjøre større suksess.

What's Another Year?

I går ble jeg en dag eldre. Tilfeldigvis bragte den dagen med seg en ny aldersbetegnelse, så nå er jeg altså 27. Ikke så _veldig_ gammelt, det, men det er dog litt rart at det bare er tre år igjen til tredve. Lurer på om jeg må utsette min første million i årslønn til jeg fyller... 32? Det høres passelig ut. :p

I bursdagspresang fikk jeg et eple pakket inn i mandagens salgsrapport, en kartong sigaretter fra Estland, og 12 helt fantastisk flotte roser. Jeg ble så glad, så glad :) Dessuten nådde vi wholesale-målet i oktober, så jeg kan slappe av i hvert fall en ukes tid før jeg begynner å presse på november. For å feire bestemte jeg meg for at jeg skal ta en dag fri. I morgen.

Først skal jeg opp i sekstiden slik at jeg rekker dekkskift-timen min 07:30. Hvorfor kunne jeg ikke valgt å skifte dekk ved en senere anledning, spør du kanskje? Vel, det var det de hadde, og det er så glatt og sneete utenfor at jeg ikke har store valget. Dessuten har de vinterdekka mine, så jeg kan ikke gjøre det selv heller. Etter dekkskiftet skal jeg til Mehiläinen og ta et tonn blodprøver før mandagens company healthcare check-up. I Finland er det nemlig obligatorisk å gå til legen slik at legen kan fortelle arbeidsgiveren din at du er frisk og ikke holder på å dø av noe mystisk som ikke synes utenpå. Greit nok, jeg får sikkert beskjed om at jeg mangler et eller annet.

Det jeg eventuelt mangler er imidlertid i hvert fall _ikke_ antioksidanter! Vi har fått ny kaffemaskin på jobb, og en av dens mange, verdensfredsbevarende (?) egenskaper er å lage blåbærsuppe. Genialt! Kaffen er byttet ut med suppe, og jeg går rundt med blå tenner hele dagene.

Livet er fint! Veldig, veldig kaldt, men fint!
(Også har jeg kjøpt Funeral og Arcade Fire EP av Arcade Fire i dag, men hyyyysj, ikke si det til noen.)