Tassen (12.05.1995 - 21.12.2007)

Om jeg var alene, såret, sliten, trist, fullstendig ødelagt, lykkelig, ekstatisk eller bare tilfreds fantes det alltid et lite nurk som var med i tankene mine. De av mine venner jeg har blitt glad i som ikke har møtt ham hadde jeg allerede en introduksjon klar for, fordi jeg siden jeg så ham har elsket Tassen mer enn noe annet.

Da vi kjøpte Tassen var han et av to søsken som var igjen av kullet. Broren hans hadde et pelsproblem, men det viste seg i etterkant at Tassen, med støvallergi, var den virkelig problematiske pelsbroren. I bilen på vei hjem kastet han opp på jakken min, fordi han var så redd, og da han kom inn i huset i Haukveien kunne han knapt røre seg i pur skrekk. Den første uken sov jeg dårlig på kjøkkengulvet, og han sov over halsen min, fordi pulsen min var det eneste trygge han kjente til.

En gang måtte jeg kaste meg foran en snøbrøytemaskin så den sto på bremsene (du skjønner ikke hvor redd du er før du ligger på veien foran den) fordi han løp rett ut i veien. Jeg holdt ham da han skalv som et aspeløv de første gangene han fikk vaksiner hos veterinæren og var så redd at jeg trodde han skulle dø. Da han hadde ryggplager og mamma ringte meg hver kveld sov jeg ikke på uker fordi jeg var så redd for at han skulle dø om jeg ikke tenkte på ham.

Han møtte Kåre og bet ham i hårene på leggen. Gud, han hatet Kåre. Han var ikke nevneverdig glad i Anniken og Helge heller, generelt sett var mennesker som tok de han elsket fra ham ikke særlig kule. Trappeoppgangen i huset der farmor bodde var kanskje mest hat av alt, gjenlyden ga ham helt angst. Når han hoppet fra spor til spor i høy sne så han helt sprø ut.

Første gangen Tassen møtte Erlend hadde han akkurat hatt et drastisk allergiutbrudd pluss flassutbrudd grunnet for sterk hundeshampoo. Han hadde dessuten spist en pose tørrfisk og luktet herk. Jeg tror ikke han var særlig keen på livet på Toten.

Under Tassens første sommer i mitt liv bodde han tre uker hos mormor - med Ivan, som da var kattunge. De elsket hverandre, og hver gang Tassen forsto at en bildør var åpen fordi han skulle hoppe inn tok han det for gitt at det var dit det bar. Det var faktisk den enkleste måten å få tak i hunden på dersom han stakk av: åpne bildøren og mumle noe om Ivan, og VIPS! satt han i bilsetet blid som sola. Han lå alltid på hattehyllen bak baksetet og tittet ut bakvinduet. Gikk berserk dersom folk med barnevogner gikk forbi mens man stoppet på rødt lys.

Christian utfordret Tassen en gang, i en stahetsduell. "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!"... og slik gikk det i nesten tre kvarter før Christian ga opp og Tassen svinset fornøyd avgårde med et siste, overlegent "Mvoff!". Jeg likte ikke pølser, så han spiste ikke pølser. Om det fantes grillet kylling i nærheten kunne han gråte i timer til han fikk det han ville. En gang lot vi en handlepose ligge ubevoktet på bordet, og han foretok sin første og siste ferd til høyere strøk for å stå på hodet ned i varene.

Jeg har alltid forkynt at hjertet ikke uforbeholdent kan tilhøre et annet individ, og jeg har tatt helt feil. Jeg kommer til å elske dette lille, fantastiske vesenet resten av livet.

Get Cape, Wear Cape, Fly

Full nakkelås med tilhørende hodepine.
Jul i Örebro.
Jobb i Helsinki i mellomdagene.
Nyttår i Oslo.
Tilbake til karrieren.

Kjære verden,
Jeg elsker livet mitt.

C

Moon River And Me

Sett Breakfast at Tiffany's?
Hvis ikke, se den. Klassiker betyr ikke nødvendigvis kjedelig, og du vil bli overrasket over hvor promiskuøs Audrey Hepburn er i rollen som Holly Golightly. Jeg så den selv for første gang i sommer, og elsket den. En annen finurlighet den bragte med seg var lysten til å bo i New York - en trang jeg trodde døde for godt da jeg besøkte byen og fant den heller lite tiltalende. Noe sier meg at den tilbakevendte lysten ikke har så mye med NY å gjøre som sådan, uten snarere min forkjærlighet for by fremfor land.

Uansett, det er ikke film jeg har på hjertet. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har på hjertet. For en ung dame som etter hvert har blitt godt vant med å alltid ha løsninger klare for enhver situasjon er det fundamentalt skremmende å ikke vite hva man skal foreta seg. Det virker som om jeg, uansett hvor jeg snur meg, blir møtt med fundamentale problemstillinger jeg må forholde meg til.

Er tilværelsen jeg kjenner til så basert på jakten på lykke at angsten for ikke å være lykkelig paralyserer meg når det forventes at jeg skal ta en sjanse? For en måned siden var jeg på konstant på randen av neste vredesutbrudd fordi livet ikke bragte meg de utfordringene jeg ønsket, og nå... er jeg utfordret og panisk.

Moon River, wider than a mile,
I'm crossing you in style some day.
Oh, dream maker, you heart breaker,
wherever you're going, I'm going your way.
Two drifters, off to see the world,
there's such a lot of world to see.
We're after that same rainbow's end,
waiting around the bend,
my huckleberry friend,
Moon River and me.

Vem Vet?

At jeg nettopp i dag morges skrev nettopp innlegget under er helt merkelig. Mulig jeg hadde et sleng av å være synsk - synd jeg ikke benyttet muligheten til å forutse ukens lottotall.

To be continued...

Warlocks In Her Ear

Har vært hjemme en uke, men er fremdeles jet lagged. Det har imidlertid bedret seg fra at jeg våkner klokken 04:00 til rundt 06:30, så rundt julaften bør jeg være i stand til å sove til 09:00 :p Har ikke helt bestemt hva jeg skal gjøre med julen i år, etter all fartingen denne høsten frister det mest å bare være hjemme, men da får vel familien helt krampe. Får se hva det blir til.

Jobbmessig sett var det helt ålreit å komme tilbake. Har kanskje fått litt perspektiv på hva jeg er lei av og hva jeg liker ved jobben min, samtidig som jeg har fått litt tid til å tenke på hva jeg kunne tenke meg videre. Håper at de siste dagene før jul bringer litt klarhet i hva denne arbeidsplassen min ser for seg at jeg skal bedrive de neste årene med.

I morgen kveld skal jeg ut med ettermarkedsavdelingen og drikke juleøl, samt "feire" at tre av dem forsvinner ut til andre jaktmarker. Beklageligvis er et par av de avtredende blant mine favorittkollegaer, så det blir sikkert litt grining om jeg kjenner meg selv rett. Mitt eget team har vært behagelig stabilt det siste halvåret, og jeg koser meg med å se at de trives på jobb. Det er mulig at vår stadige tilgang på godis har noe med saken å gjøre, men jeg velger å tro at det ikke er den eneste innvirkende faktor.

I går fikk jeg ny telefon. Den gamle druknet i øl for et års tid siden, men har på haltende vis holdt seg i live, og jeg har vært for sløv til å bytte den ut. Nå tenkte jeg imidlertid at det var på tide, og har dermed fått et eksemplar som var langt mer high tech enn det jeg ønsket - selv om jeg fikk den enkleste modellen. Jeg er flink med programvare, og de aller fleste duppeditter behersker jeg fint etter kort tid, men mobiltelefoner gir meg av en eller annen grunn helt vegring. Sannsynligvis pga telefonskrekken, som for øvrig tar helt av for tiden. Et års tid som huleboer kunne passet meg fint, så lenge jeg hadde hatt tilgang på mail og fått betalt for det :p

I'm Ready To Play Now

Så var man tilbake hjemme igjen. Tre ukers ferie har på samme tid gått veldig fort og veldig sakte, og i morgen bærer det tilbake til kontoret. Det blir litt godt, tror jeg glemte å sette pris på livet mitt i månedene før jeg dro.

Apropos ting jeg har glemt å sette pris på:

Eskobar - A Thousand Last Chances
Jeg kjøpte denne skiva ikke så lang tid før jeg flyttet til Finland, og i den første leiligheten jeg bodde ble den spilt nesten konstant. Enkelte av låtene, som Love Strikes, You Got Me, Fly On The Wall, Even If You Know Me og Bring The Action var gode soundtrack for ny by, og da skiva forsvant på mystisk vis et sted under tre-fire bilbytter under veldig kort tid var det ganske trist. Av en eller annen grunn gikk tapet imidlertid i glemmeboka før jeg fikk anskaffet et erstatningseksemplar helt frem til nå. Amazon.co.uk er min venn.

The National - Boxer
Denne dukket opp som anbefaling på amazon.co.uk etter at jeg hadde kjøpt et eller annet bra, og havnet derfor i handlekurven. ILYBICD, Editors og Interpol er nærliggende sammenligninger. Veldig, veldig god vokal, og et par fantastiske låter som Fake Empire, Brainy, Slow Show og Apartment Story stikker seg ut, men hele skiva er god.

Even If You Know Me, Don't Say Hello

Etter å ha krøpet tilbake til virkeligheten fra influensaens klamme grep har jeg hatt en helt fantastisk uke. Vet ikke hva jeg skal gjøre om jeg blir arbeidsledig en vakker dag, jeg ville gått på veggen og revet av meg håret innen få uker, tror jeg.

Dette er den første ettermiddagen av tre ukers ferie, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal ta meg til. Min kjære mor lander på Vantaa i totiden i morgen, så det er ikke aktuellt med noen større spillopper i dag. I morgen kveld blir hun dog overlatt til seg selv her i Tapiola mens jeg drar på innflyttingsfest i byen. Dumt å legge ut på lange flyreiser uten en grundig baksmell under topplokket ;)

Et par endringer har blitt gjort til ønsket reiserute, men jeg tror det blir bra. Lurer på hvor mange dager det tar før hjernen min skjønner at den ikke trenger å våkne av seg selv hvis ikke vekkerklokken ringer... vel, det tar vel sikkert jetlagen seg av, som vanlig. Etter ferien er det så mye, mye, mye som må tenkes gjennom og bestemmes at jeg nesten får pusteproblemer. Men først, ferie.

Catch you on the flip side!

Let Me Take You On A Trip

KinaKinaKinaKina!

Jeg drømmer om biffstrimler (var det noen som nevnte avhengighetsdannende smakforsterkere?) og kjenner pulsen som er så fundamentalt annerledes enn vår vestlige trenge seg på allerede.

Dette er foreløpig ønsket reiseplan:

19.-22. november - Beijing

23. november - Nattog til Suzhou, dagen der, hotell i Suzhou

24. november - dagen i Suzhou (sightseeing med Gao Lei?)

25. november - tog til Hangzhou på morgenen, buss videre til Chang Hua, buss videre til Tai Ping Qiao, innsjekking på hotell, Whitehorse Cliff og Lao Dui Xi.

26. november - Tilbake til Hangzhou, innsjekking på hotell, Vestsjøen

27. november - På morgenen tog til Shanghai og innsjekking på hotell, gamlebyen, kveld ved The Bund ved Huangpoelven

28. november - Shanghai (Erlend flyr til Beijing tidlig på morgenen)

29. november - Shanghai

30. november - tidlig fly til Beijing

1.-5. desember - Beijing

Jag Har Rätt, Jag Har Rätt, Du Har Fel

Søndag kveld denne helgen var jeg og så premieren av Kents turné i Helsinki Kultuuritallo (ellernoslikt, det betyr kulturhus men jeg vet ikke helt hvor det ligger så Lotta måtte kjøre bilen). Har sett Kent to eller tre ganger før (minst to, men husker ikke om jeg har sett dem tre), men denne var bedre. De var litt mer rocka, litt mer velprodusert og litt mer DM. Bilde- og lysshowet var også fint, og det var særs behagelig å tilbringe noen timer i en så godt som utelukkende svenskspråklig lomme av Finland, der selv jakkeopphenging og bruskjøping foregikk på svensk.

Resten av uken skal det jobbes og visumeres. Reiser til Kina om under to uker. Har ikke rukket tenke så mye over det, men det blir gudsforlatt fint å få litt ferie. Er sliten, og tålmodigheten begynner å bli tynnslitt både med det ene og det andre. Etterpå kommer jula, og den skulle jeg virkelig ønske man kunne hoppet over i år.

Ellers driver folk og får barn både i øst og i vest, og de som ikke har trykket ut noen ennå driver og impregnerer seg. Det er rene universalbabyboomen på gang, og det skremmer selvfølgelig vettet av slike som meg. Nei, trøste seg til blødende magesår og stressrynker rundt øya.

Nå skal jeg høre Mannen i den vita hatten (16 år senare) tredve ganger på repeat og deretter hoppe til køys. Kiitos, kiitos, moi, moi!

Somebody Tell Me...

De siste ukene har bragt med seg enda litt mer jobb enn hva normalt er, samt Hannes 30-årsdag. Sistnevnte begivenhet var i høy grad å foretrekke :-)

Sjefen min har vært sykemeldt et par uker, men er nå tilbake i action. Om fire dager avslutter vi nok en suveren salgsmåned, og det begynner å merkes på energinivået at jeg ikke har hatt ferie på et halvt års tid. Reiser til Kina 18. november med moder'n på slep, det blir deilig å koble av litt. Har ikke tenkt til å ta med laptopen (får se om den beslutningen endres når det nærmer seg), og vi skal endog tilbringe et par dager på strand! Skal dessuten spise biffstrimler til jeg velter.

De mest dominante innslagene i de siste ukenes playlister har vært litt utenom normalen;
Natasha Bedingfield - Soulmate
Sarah McLachlan - Building a mystery
Beyonce - Ring the alarm
Hellogoodbye - Here (In your arms)
Apocalyptica - Bittersweet
Charlotte Martin - Everytime it rains

Something's Always Wrong

I dag har jeg vært på IKEA tre ganger. "Hvorfor i all verden utsette seg for noe slikt på en lørdag?", ville en kanskje kunne spørre seg, men svaret er smertelig enkelt. Jeg er en 1.60 høy dame uten lassevis av armmuskulatur, som ikke klarer å bære særlig mye stæsj av gangen. I dag har det forvoldet at jeg to ganger har sett meg tvunget til å gå til kassen, betale, bære ting ut til bilen, og gå tilbake inn i helveteshullet som er IKEA på en lørdag.

"Hva skyldes dette anfallet?", kan en visserlig også spørre seg. I og med at jeg har vært så sykt lite hjemme de siste månedene har alle mine prosjekter hva leiligheten angår falt helt i grus, så jeg fant ut at om jeg skulle få gjort noe var det bare å sette i gang. Jeg har kjøpt nattbord, nye gardiner til alle rom, en lenestol, to avlastningsstoler til soverommet, tepper til alle rom inkludert et digert et til stua (ikke fra IKEA), gardintrapp, hundreogørten dingser og to planter. Jeg kommer til å være støl en uke.

Missing You

Trøtt, men produktiv (på bloggfronten) søndag.
Etter foregående innlegg gjorde jeg et Jake Gyllenhaal-søk på youtube, hvilket bragte meg til en Brokeback Mountain-sak med Tina Turners versjon av Missing You som bakgrunnsmusikk. All ære til Tina (hvor har hun blitt av, forresten?), og jeg husker jeg syntes låta var helt grei, men originalen er og blir bedre.

John Waite - Missing You er 80-tallsballade fra begynnelse til slutt. Låta er lett å få på hjernen, vanskelig å få ut igjen, og musikkvideoen mannen laget til den er til å fnise av, så 80-talls er den. Jeg har hørt låta i uttallige versjoner opp gjennom årene, en av de siste jeg kom over er Alison Krauss duett med opphavsmannen selv. Fremdeles ikke i nærheten av originalen :)

Fra tid til annen blir jeg litt trist over at jeg var for ung til å få med meg stort i det nevnte årtiende. Jeg rakk snowjogs, ball-gensere og rottehale (ikke på meg selv, altså, gudameg), men tiden gikk for det meste med til å få med meg musikk via MTV eller Sky, ikke live eller på klubber. Jeg ville sannsynligvis hatt det fryktelig gøy og endt opp med en sykt dyr coke-habit, så jeg skal kanskje ikke klage...

Låter jeg gjerne skulle hatt et live forhold til fra 80-tallet:
John Waite - Missing You (1984)
Richard Marx - Right Here Waiting (1989, skulle gjerne hatt et forhold til mannen også, gitt! Hirr, hirr...)
New Order - Blue Monday (1983)
Dexy's Midnight Runners - Come On Eileen (1982)
Robert Palmer - Some Guys Have All The Luck (1982, cover av Rod Stewarts låt, sykt bra lipsync i videoen)
Rick Astley - Never Gonna Give You Up (1987, bare _prøv_ å skille de første tonene fra Kim Wildes You Came.)
Kim Carnes - Bette Davis Eyes (1981, jeg danser meg jevnlig inn i dusjen til denne på morgenen.)
Phil Collins - In The Air Tonight (1981, dersom du ikke har sett Cadbury-reklamen med trommeslagergorillaen må du avlegge youtube et besøk :D)
Depeche Mode - alt (I saw God, and his name was Dave.)
Sheena Easton - For Your Eyes Only (1981, selv om det er Connery som er den _ekte_ Bond, er dette den mest sexy Bond-låta.)
Frankie Goes To Hollywood - The Power Of Love (1984, dersom du ikke har sett den bannlyste versjonen av Relax må du her avlegge youtube enda et besøk. Faghags of the world unite!)
Billy Idol - White Wedding (1983, grrroowwll.)
Cyndi Lauper - I Drove All Night (1989, ikke originalen, men... grrroowwll.)
Prince - Little Red Corvette (1983, tidenes mest sexy billåt, i hvert fall.) Bruce Springsteen - Dancing In The Dark (1984)
U2 - With Or Without You (1987, en av en håndfull låter flere tusen gjennomhøringer aldri har gjort meg lei. Låta er dessuten backdrop til tidenes mest sexy tv-kyss, mellom Ross og copy-dama i Friends.)

Confide In Me

For litt tilbake ble det kunngjort at Maggie Gyllenhaal er Agent Provocateurs nye ansikt utad. Frøkna har akkurat blitt mor, og jeg synes bildene er utrolig tøffe sammenlignet med en del av safe shot-damene AP har servert i tidligere kampanjer. Ikke dermed sagt at jeg klager over bestrebelsene Kate Moss, Kylie Minogue eller tidligere nevnte Dita von Teese har gjort seg for å få menns koner verden rundt til å skru av tv-apparatene, men den nye kampanjen er litt mer vågal i det Gyllenhaal ikke er noe opplagt sexobjekt (til forskjell fra hennes - mhmhmh - bror).

Undertøysreklamer pleier ikke å være min kopp te, og jeg ser aldeles ikke oppstyret rundt hvem som blir årets HM-dame, men AP-kampanjene pleier å være litt annerledes. Det _er_ ikke så veldig rart at Teese's SM-flørt med "presidenten" ikke ble vist på amerikanske tv-kanaler, og jeg _tror_ Kylie proved her point med sin snutt. Døm selv:

Dita von Teese:


Kylie:


The Four Dreams of Miss X med Kate Moss får forbli på youtube i ett forsøk på å bevare min bloggs dydighet, men de er også verdt en titt.

It's Not Hard To Fall When You Float Like A Cannonball

O Hellige Lørdag! Jeg sitter på kontoret og venter på at et par indere og min favoritt-systemutvikler i Sunderland skal bli ferdige med å konvertere våre vehicle types for å matche de baltiske branch-kodene vi akkurat har lastet opp i systemet. Fascinerende? Mhm!

Jeg har vært og handlet i dag - skulle ha bukser men måtte gi opp fordi favoritthandlesenter Sello var stappfullt av hysteriske kvinnfolk og skrikende unger, men kom i det minste derfra med en ny skjorte. For slike har jeg jo ikke nok av...

Akkurat nå ville jeg ikke hatt det minste imot en stor kopp champignonsuppe, et stykke grovbrød med gouda og et par grønne oliven eller soltørkede tomater. Jeg får trøste meg med kontorkaffe.

Don't Break My Heart, And I Won't Break Your Heart Shaped Glasses

Marilyn Manson fanget en av verdens vakreste kvinner. Dita von Teese steg ned fra sin burleske pidestal av pur estetikk og erotisk klasse, og fargela et av årtiendets mest fascinerende forhold. Og hva gjør nissen? Han dumper henne for en 19 år gammel blondine som - la oss holde oss til den proverbiale krakken - sannsynligvis har et ung-pike-liker-å-leke-med-kniver-kompleks. Ting som dette gjør meg redd for at menn er genetisk programmert til å lete etter nye, yngre leketøy.



I denne videoen leker Manson og Evan Rachel Wood ganske riktig med kniver, og hverandre, til en relativt medioker låt. Den er ikke dårlig, men ei heller stort annet enn gammelt H.I.M.-materiale møter Chris Isaak. Det spekulativt brutale i videoen kunne gjort meg riktig fascinert dersom det ikke hadde vært for Lolitaen som spiller i den.

Take Me In Your Arms, My Love, And Break Me

Jeg er i bakvendtland.
Kom hjem fra Amsterdam torsdag kveld, og skulle være effektiv i går. Det gikk riktig galt med det meste, og til slutt var det ikke stort annet å finne på enn å høre gjennom det merkelige sammensurium av låter man har på laptopen. Det ble hoppet fra London After Midnight - Kiss via Athlete - Chances til merkelige covre i linje med Snow Patrol - Crazy in Love og KT Tunstall - Get Your Freak On.

Det som _egentlig_ opptar meg er David Sylvian-konserten som finner sted i Oslo ikveld, og som jeg har to billetter til på skrivebordet. Flighten min i går kveld er kjørt, og Finnairs servicemindedness strakk seg ikke langt nok til å booke meg om i dag uten at jeg skulle måtte ut med et par tusenlapper. Jeg har gledet meg skikkelig til den konserten, så jeg er litt grinete nå.

Mandag reiser jeg heldigvis tilbake til Amsterdam igjen. Jeg kjenner på meg at det ligger endring i luften, det spørs om ikke det snart er på tide at jeg tar med meg mitt rastløse legeme videre ut i verden.

Dream On

Depeche Mode? Nei, det er Robyn igjen, altså. Denne gang med Ola Salo, og de fremfører en låt av Christian Falk. Låta er helt glimrende, og har gått mye på repeat den siste uka etter at jeg falt for den mens jeg var i Amsterdam forrige uke. Holland behandlet meg som vanlig vel, og i morgen reiser jeg tilbake for uke to av systemtestingen vår. Gøy og lærerikt, men slitsomt! Var ganske død etter uka som gikk, og det hjalp ikke det minste at fredagen ble avsluttet med biljardchallenge med Distribution/Finance/ Quality. Vi hadde leid et biljardsted, og det var stappfullt. Var dog så sliten i går at jeg sov til klokka tre og gikk rundt i koma de få timene jeg var våken.

Er virkelig på bokrullen for tiden, etter å ha fått min årlige overdose av internettet. Har også fått et oppheng på Yann Tiersen, og vurderer om jeg bør gå til anskaffelse av halvårskort til konserthuset i Helsinki. De setter opp Beethovens syvende om et par uker, og det ville vært deilig å få litt kultur i tilværelsen igjen. Får se, for øyeblikket har jeg ikke tid til stort annet enn bøker, en og annen plate og farting hit og dit.

Thugs and badmen,
punks and liars,
fucked up interns,
pigs and snitches:
Rest your weary heads, all is well.

You won't be strip-searched, torn up tonight.
You won't be cut up, bleeding tonight.
You won't be strung out, cold, shaking to your bones,
wishing you were anywhere else but right here.
So dream on.

And It Hurts With Every Heartbeat

Svenske Kleerup har fått med seg Robyn på singelen With Every Heartbeat, og jeg elsker den. Gode låter er helt klart bedre enn at Will.I.Am vrenger fra seg låter om mora di, og Timbaland mishandler alt hva språk heter i The Way I Are. Irriterende nok tror jeg at jeg har litt sansen for den siste singelen til Kanye West, men ikke si det til noen! (Etter et par dager til kan jeg si med sikkerhet at jeg liker Stronger, som er Kanyes omarbeidede versjon av Daft Punks Harder, Better, Faster, Stronger. Låta er løftet med tonnevis av hakk, og sitter fint. Det er ingen hemmelighet at jeg synes Daft Punk er så kjedelige at det skriker rundt hushjørnene, men låta i seg selv er helt ålreit... bare gjort mye bedre av West.)

I går raste den sykeste tordenstormen jeg har sett over Helsinki. Det ble helt bekmørkt, og lynene zigzaget seg over himmelen i intrikate mønstre... og det hele var ganske fascinerende helt til det ble mørkt _overalt_. All strøm og telefoni forsvant på kontoret, alle ulagrede dokumenter gikk føyken, og serveren gikk på en smell de fremdeles ikke har klart å reparere. Inne i byen gikk også det som var av strøm, med det resultat at våre ni norske forhandlere som i samme sekund var på vei ned til Vantaa i et fly fikk seg et aldri så lite støkk da byen under dem plutselig forsvant fra kartet. Nødalarmen gikk, men i og med at alle radiokanaler også var døde var man ikke klar over hva som egentlig foregikk rundt omkring. I det store hele var Helsinki litt ute og kjørte i går.

I dag har jeg tilbragt dagen på treningssenteret vårt utenfor byen, der nettforbindelsen i det minste var oppe, så jeg fikk gjort noe. Dagen ble allikevel ganske kort, hvilket var like greit etter gårsdagens middag med forhandlerne med påfølgende drinker i sentrum. En dag til på kontoret nå, så braker det løs med systemtestingen i Amsterdam. Reiser nedover på søndag og reiser til og fra hele september. I det minste kommer måneden til å gå fort :)

A Sorta Fairytale

Per Ivar og Marte giftet seg i hagen sin på Vålerenga lørdag 4. august.
Det var Erlends tredje tur til pers som forlover, og min første opplevelse med borgerlig vielse, og vi gledet oss veldig... førstnevnte muligens med noe høyere sommerfuglfaktor.

Selv om været var litt i det kalde hjørnet var det en fin dag uten regn, og Erlend og Trond var nok heller glade for at de slapp å smelte bort i bunadene sine. Per Ivar, noe merket av den siste tidens sykdomsopplevelser, hadde fått lov av bygdelege Ola å droppe antibiotikaen en dag for tidlig, og var etter sigende langt mer opplagt enn på lenge. Bruden var helt fortryllende, og selv om Marte i seg selv er en heller vakker ung frøken tror jeg det var mange som sukket litt lengtende etter kjolen hun hadde på :)
Vielsen var kort, men fin, og den påfølgende middagen ble velsignet av flere gode talere samt god mat. Jeg og Erlend tok en relativt tidlig kveld etter å ha gått berserk ved kakebordet, og var tilbake i Sandvika 03:00, mens brudeparet festet natten gjennom. Dagen etter bragte oss begge tilbake til våre respektive hjemland, og tilsvarende langt fra hverandre.

Jeg håper fremtiden til Per Ivar og Marte tar dem med til uttallige, spennende steder, og tilbake igjen i god behold. Og så håper jeg at litt av lykken vi så den 4. august blir noe vi kan ta med oss til vi kan fortsette å bygge vår fremtid.

I Grow Roses In The Dark

Jeg er lykkelig!
I fjor våknet jeg plutselig en dag og husket hele teksten til Internal Call av Stroke, og i løpet av få timer hadde jeg skaffet meg alle eksemplarene jeg kunne finne på amazon, skiver jeg i ettertid flittig har distribuert til alle verdens hjørner. I dag, i det jeg satt meg ned til å spise middag, husket jeg plutselig Sunroseblackhole av Autopulver! Altså, denne gangen husket jeg ikke hvordan låta gikk, men jeg husket hva den het! Autopulver sluttet å leke for årevis siden, og det er er klin umulig å oppdrive annet en F-Words, skiva låta jeg i årevis har lengtet etter _ikke_ er på. Men i dag altså, husket jeg plutselig hva den het. Litt heftig masing på LastFM, og vips!, jeg er nå den heldige innehaver av låta på mp3.

Hvorfor gjør denne meg så blid? Refrenget. Ok, men det er mange låter med bra refreng? Joa.
Denne låta fikk jeg opprinnelig av Alexander Limi, ikke lenge etter at jeg kom til Oslo. Det i seg selv er ikke noe oppsiktsvekkende, men sammen med Internal Call, som kom fra samme kilde, utgjorde den i et halvt års tid selve støttepilarene i min reisemusikk. Hver gang jeg satt meg ned på en buss eller trikk i Oslo for å reise til jobben på NKS, hjem til Vogts gate eller til Grensen 9 var en av dem kort tid etter på vei gjennom ledninger og inn i mine ører.

Sunroseblackhole er fersk utdannelse, nye fantastiske venner, blomstrende musikkjærlighet, ny og høyt elsket by, høst, løv som faller, regn og storm, smått begynnende konturer av en karriere, lønninger oppdrukket på So What!, Porsgrunnsjenta som forsvant, en voldsom mengde pur livsglede og viten om at jeg aldri hadde sett for meg at tilværelsen kunne være så FABELAKTIG. Jeg trenger bare å lukke øynene når jeg hører den igjen nå for å være tilbake på trikken, tittende ut av vinduet med et fantastisk stort glis i ansiktet.

Jeg tror aldri jeg har vært så satt ut over hvor glad jeg er i musikk før :D

http://rapidshare.com/files/46388971/05-Sunroseblackhole.mp3.html

Those Beautiful Buffalo Tapes

Hvilke spøkelser har du i ditt musikalske skap?
Jeg er midt i mitt livs musikkprosjekt - jeg flytter alle skivene fra min gamle, hjemmesnekrede Access-base til Collectorz noe mer innholdsrike og fancy samleverktøy. Manuelt. Det er noe drit, og jeg kommer aldri til å finne på noe slikt som dette igjen, for det ligger så begredelig mye gal informasjon der ute på verdensveven at jeg uansett må korrigere nesten alt som er på hver eneste skive jeg legger inn og søker opp.

Men, uansett, sutring til side, det er selvfølgelig en artig mulighet til å gjenoppleve en del av rarietetene i samlingen sin. Hva sies om Espen Linds Red (derav tittelen, tok du den?), Trine Reins Beneath My Skin, Mariah Careys Music Box eller Boyzones Where We Belong? For ikke å glemme alle de fantastiske singlene jeg er i besittelse av... ting som 2 Become 1 av Spice Girls, The Boy Is Mine av Brandy & Monica og Hey-ya Hey-ya av Andreas Lundstedt (han var dritkjekk, altså, det var først senere han ble overtestosteronisert gay queen!) kommer hoppende mot meg som små, rosa syretrippende frosker og jeg grøsser når jeg ser prislappene som fremdeles klynger seg til jewel casene. Jeg ga for eksempel 69,50 for Shawn Mullins Lullaby-single tilbake i -99. Ikke for det, det er en bra låt, men give me a break! Det er jo mer enn jeg liker å betale for _skiver_ nå for tiden! Og da levde jeg på studielån!

Jeg har gjort tre helt fabelaktige oppdagelser denne helgen:
Frou Frou - Details (2002)
The National - Boxer (2007)
The Feeling - Twelve Stops And Home (2006)

Your Songs Don't Come So Easy

Jeg har tidligere uttalt meg om Stephen Fretwells skive Magpie i, la oss kalle en krakk en krakk, litt kjedelige ordelag. Låten Bad bad you, bad bad me har jeg endog disset så det sang i veggene. I take it all back. Vet ikke hva som har forandret seg siden jeg hørte den sist, men det er en aldeles bedårende plate :)

Tallinntur med NIVOS-trening av de baltiske forhandlerne, Saku Gold, DM-bar og flotte kirker er vel overstått, akkurat som påfølgende dager i Amsterdam med testgruppe, Amstel, Heineken og indisk mat. Jeg har nå hatt Erlend på besøk et par dager i Helsinki, hvilket viste seg å være meget innbringende for min leilighets innredning. Nye skap er oppført i stua, og i morgen skal jeg skru sammen kommode. Han skiftet til og med halogenpærer i stuetaket! Veldig greit når man er liten og blond, at man har en stor og sterk kjæreste som kan ta seg av det vanskelige :D

Nå skal det jobbes og pustes ut gjennom august, før det braker løs med mer eller mindre sammenhengende systemtesting i Amsterdam i hele september. I oktober blir det systemlansering med påfølgende brannslukking, og så håper jeg at jeg får tatt en tur til Kina i november. Har tiden alltid gått så avsindig fort?

Ønskeliste nett no:
Fields - Everything Last Winter
Starsailor - Love Is Here
Thirteen Senses - Contact

Laos - Easter 2007, Luang Prabang III and Mekong

As part of our trip, we knew we wanted to experience the Mekong. It might not seem like a big deal to some, but I am afraid that if the Chinese get their way and are allowed to blast through all the rapids that block heavy weight freight transports down the river, the sense of being in the middle of history you get from this river will disappear. We set out for a half day trip to see the Buddha caves, not so much for the caves, more for the river.

We did the trip by slow boat, as the travel itself was the entire point for us. We saw some tourists blasting by in speed boats, and I must say I understand why those things kill people. Hit one piece of floating debris, and you're done for. Along the way, we stopped in a village where they produced Laos whiskey. Erlend got to taste this later the same evening while I was enjoying a facial, and apparently it was something along the line of the Chinese rice liqour.

The Buddha caves were not very interesting, if you've seen similar shrines in China you've seem them done better. The main cave was pitch dark, but Erlend's teeth led the way :D It was possible to rent torches outside, but I don't think we missed too much. This was, by the way, the only place in Laos where I had a feeling of being amongst tourists. You don't mind the solitary backpacker you come across every once in a while, but here they were everywhere. Going back down to the boat from the caves, the steps were lined with kids selling tiny birds in cages. The animal lover in me cried, but you can't buy them even to set them free, as that only encourages the practice.

Returning to Luang Prabang was much faster than getting to the caves, as we were now travelling down river. We got a last chance to absorb a little dose of life on the Mekong, kids washing clothes along the banks, people fishing from land and from boat, and men throwing out nets in the shallows.

Getting on a boat was easy, the city is packed with tour operators offering trips like these. You would, however, probably get a cheaper deal if you just venture down to the river bank where the slow boats are lined up and talk directly to one of the drivers.

Upon returning from the river, we had dinner and watched some more of the water festivities while having a couple of drinks in the main street. We then checked out of our hotel, caught a tuk-tuk, got splashed to the bone one last time, and were on our way to the airport. The same evening we flew to Vientiane, the capitol of Laos, where we stayed one night in a hotel close to the airport before we returned to China the next morning, Vientiane - Kunming - Beijing.

r trip to Laos was rather short, as we only had a limited number of days to spend due to Erlends work schedule. We only got to see the northern parts, and I would still like to see the rest of the country, with Luang Prabang as the starting point. Laos Airlines are supposed to initiate direct routes between Kunming and Luang Prabang this fall, which means it will be quicker to get there. Hopefully, we will be able to use the city as a starting point for our next Asian adventure - Cambodia :)

When we planned this trip, one of the problems we had was that few sites really gave the answers we were looking for on specifics, like transfer times, bus schedules, distances etc. Neither does this blog, to be honest, but if you have any questions you would like to ask us, please feel free to e-mail me on arduinna@hotmail.com.

Laos - Easter 2007, Luang Prabang II

It is a bit difficult to convey just how much I loved this city and why. As mentioned, it reminded me of this romantic notion I have of New Orleans, but that's only part of it. We spent quite a lot of time just walking around in the streets, taking in the atmosphere. I've seen a lot of cities around the world by now, but I've never felt so much at ease anywhere else.

The second day in Luang Prabang, we had breakfast in the Scandinavian bakery. It was not really very Scandinavian, but they had good Laos coffee and great baguettes (the French heritage again). Erlend also got to read a newspaper, while I wrote postcards.

The main object of this day was to confirm our flight tickets to Vientiane, and to see the city. The flight ticket part was rather easy, the girls in the ticket office spoke good English, and as soon as the lunch break was over it took us 10 minutes to finish.

Due to the heat, we would everywhere see dogs lying in the streets, too overheated to go anywhere and be active. Buses would all the time almost run them over, and honk their horns ferociously (we never saw any dog get hurt, though). During our walk in Luang Prabang, we came across a cat resting in a bird house, and just as I produced my camera to photograph it, another one jumped up to keep her company. So cute!

We did some more sightseeing that day, visited some vats, had a massage and a few drinks. Other backpackers had caught on to the idea of getting people wet, hence the streets were filled with local children and young (and not so young) westerners throwing water at each other. We also had another couple of close encounters with gekkos, shopped some more in the night market, and just missed yet another thunder storm.

Laos - Easter 2007, Luang Prabang

Ooh, heaven is a place on earth :)

I've always had a crush on the thought of old New Orleans. Laos used to be a French colony, and this city really testifies to that. The streets are lined with low, beautiful buildings with wrought iron fences and wondrous details in windows and roofs. Luang Prabang is a very green city, with flowers, potted plants and palm trees everywhere. Mr. Thone from The Boat Landing recommended a hotel to us, which we proceeded to check in to and love. The garden outside our room was beautiful, and the hotel was located in the middle of the "better" part of town. Again, a bit upscale, but definitely worth it.

Our first introduction to Luang Prabang was colored by children splashing us with water. We had arrived in the days before the Laos New Year celebration, and part of the tradition is to splash people with water. Hence there were kids everywhere, armed with water guns and buckets full of water. Somewhat of a shock, but very funny to watch from a safe place :) We spent a while strolling around the night market, doing some shopping, and returned to the hotel just before another crazy thunder storm broke loose, accompanied by heavy rain.

Shopping in Laos was a pleasant surprise. Unlike the indoors markets in Beijing, where the young girls will tear your arm off to get your attention (and money), these people are very relaxed when it comes to tourists. You wanna buy, you wanna buy, if not I'm not gonna make a fuzz! Everyone are very polite, easy to talk to, and indefinitely helpful, but at the same time relaxed. Very nice indeed.

Laos - Easter 2007, Luang NamTha to Luang Prabang

April 10th was a very early morning for our two Nordic travellers. We had on the previous night been advised by the staff that we would get an opportunity to catch a ride with Bicycle Bob, who was anyway going to Udomxai, where we would be able to get bus transfer to Luang Prabang. He would leave around 8, so we got up a little past 6 to pack, have breakfast and get ready. While we were enjoying our wonderful cup of Laos coffee, it started to dawn on us that no-one were particuarly stressed out by the fact that things were drawing late and we had not yet been picked up. Finally we realized there is actually an hour time difference between China and Laos, hence we were operating on an earlier time zone!! This goes to show just how relaxed Laos is, it took us two days to even have an inkling that our clocks were all wrong.

Apparently it is easy to get bus transfers from Luang NamTha to Udomxai, but after travelling the stretch in question we were very happy to have been seated in a big, comfortable 4x4 and not an old, outdated mini bus. The roads are _horrible_, and without motion sickness pills I do not think I would have been ok. However, we got to see even more of the country side, and it was lovely. The trip took about three hours but would probably be at least two hours longer by mini bus - hence it was worth the extra four or five dollars we paid compared to the bus fare.

Udomxai was not a place we would have wanted to stay, but we hung out at the airport for a short while, socializing with the staff and listening to the hundreds of roosters making a racket all around town. The distance between the airport and bus station is about 300 meters, so don't worry if you initially end up in the wrong place. With some questions we were able to locate the bus station and get on a bus.

This final leg of Laos bus transport proved to be the worst yet, in my view. The bus was horribly run down, and it was so packed with people it's a wonder no-one fell off. We did, however, make it to Luang Prabang without any major disasters. This bus ride is long, so anything you can do to start it as early as possible is good. I think we were on the bus for five hours, or even more. It would probably be one and a half, two hours on western standard roads, but there's no such thing in Laos :)

Laos - Easter 2007, Luang NamTha

So, what to eat when in Laos? We did some research before the trip, and had already concluded that we might lose some weight during the trip. Intestines and other disturbing things play a role in the Laos cuisine we did not really feel like exploring. We were, however, qurious about the sticky rice concept that all accounts went on about, and yay! Rice, my friend, is not rice when it comes in this sticky shape :)

During our first night in Laos I had to deal with a couple of issues:
- My arachnophobia. As it turns out, I never saw any spiders inside our room, hence that worked out well. I was a bit worried during that first evening, though.
- WEIRD noises! At one point, this one extremely disturbing sound was right above our heads. I was already a bit out there from the malaria tablets, having nightmares like never before, and combined with the nightly opera of the local fauna we were headed for disaster. I woke Erlend up in a sudden pang of total panic as I had a dream that the sound came from a huge cat that had just jumped on to our bed, but he chose to not get up and investigate, and rather advice me to stay put and sleep. Gee, thanks! (I later found out that the sound was, off course, a gekko, and it was not in the room, but inside the roof. Gekkos were everywhere!)

April 9th we enjoyed a breakfast with Laos coffee, which was every bit as perfect as Laos beer. We then commenced to rent a couple of bicycles from TBL, and they gave us a map of the area to go by. Ha ha. The scaling of maps in that country is something else, I'll tell you! No matter, we had a lovely day. It was a bit hot, and a bit humid, but not too bad. Besides, the lovely scenery more than gave us our money's worth. Erlend had a slight freaking out incident as a cricket sat on his shorts, but he masked his nerves brilliantly by taking it's picture.

After cycling a route I still don't really understand, we ended up back in Luang NamTha, where we had dinner at the local Indian restaurant. The food was ok, but when I came back out from a visit to the toilet and was washing my hands, I looked in the mirror and behold: Above the door to the toilet was one of the dreaded monsterously huge spiders, self contently looking at me and probably planning to jump me any minute. I'm just glad I didn't notice it while I was in the bathroom before going out, because I would have stayed there for the rest of my life.

When we got back to The Boat Landing we were both slightly sunburnt, but very happy with the day. As we sat down for dinner, another wild thunderstorm erupted, and we had to take shelter in another part of the restaurant because things were blowing off tables and the place was in a state of general disorder. The restaurant in the lodge is very open, you can see the Namtha river, and the lightning storm was crazy. In short, we had a great evening :)