Tassen (12.05.1995 - 21.12.2007)

Om jeg var alene, såret, sliten, trist, fullstendig ødelagt, lykkelig, ekstatisk eller bare tilfreds fantes det alltid et lite nurk som var med i tankene mine. De av mine venner jeg har blitt glad i som ikke har møtt ham hadde jeg allerede en introduksjon klar for, fordi jeg siden jeg så ham har elsket Tassen mer enn noe annet.

Da vi kjøpte Tassen var han et av to søsken som var igjen av kullet. Broren hans hadde et pelsproblem, men det viste seg i etterkant at Tassen, med støvallergi, var den virkelig problematiske pelsbroren. I bilen på vei hjem kastet han opp på jakken min, fordi han var så redd, og da han kom inn i huset i Haukveien kunne han knapt røre seg i pur skrekk. Den første uken sov jeg dårlig på kjøkkengulvet, og han sov over halsen min, fordi pulsen min var det eneste trygge han kjente til.

En gang måtte jeg kaste meg foran en snøbrøytemaskin så den sto på bremsene (du skjønner ikke hvor redd du er før du ligger på veien foran den) fordi han løp rett ut i veien. Jeg holdt ham da han skalv som et aspeløv de første gangene han fikk vaksiner hos veterinæren og var så redd at jeg trodde han skulle dø. Da han hadde ryggplager og mamma ringte meg hver kveld sov jeg ikke på uker fordi jeg var så redd for at han skulle dø om jeg ikke tenkte på ham.

Han møtte Kåre og bet ham i hårene på leggen. Gud, han hatet Kåre. Han var ikke nevneverdig glad i Anniken og Helge heller, generelt sett var mennesker som tok de han elsket fra ham ikke særlig kule. Trappeoppgangen i huset der farmor bodde var kanskje mest hat av alt, gjenlyden ga ham helt angst. Når han hoppet fra spor til spor i høy sne så han helt sprø ut.

Første gangen Tassen møtte Erlend hadde han akkurat hatt et drastisk allergiutbrudd pluss flassutbrudd grunnet for sterk hundeshampoo. Han hadde dessuten spist en pose tørrfisk og luktet herk. Jeg tror ikke han var særlig keen på livet på Toten.

Under Tassens første sommer i mitt liv bodde han tre uker hos mormor - med Ivan, som da var kattunge. De elsket hverandre, og hver gang Tassen forsto at en bildør var åpen fordi han skulle hoppe inn tok han det for gitt at det var dit det bar. Det var faktisk den enkleste måten å få tak i hunden på dersom han stakk av: åpne bildøren og mumle noe om Ivan, og VIPS! satt han i bilsetet blid som sola. Han lå alltid på hattehyllen bak baksetet og tittet ut bakvinduet. Gikk berserk dersom folk med barnevogner gikk forbi mens man stoppet på rødt lys.

Christian utfordret Tassen en gang, i en stahetsduell. "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!" "Nei." "Voff!"... og slik gikk det i nesten tre kvarter før Christian ga opp og Tassen svinset fornøyd avgårde med et siste, overlegent "Mvoff!". Jeg likte ikke pølser, så han spiste ikke pølser. Om det fantes grillet kylling i nærheten kunne han gråte i timer til han fikk det han ville. En gang lot vi en handlepose ligge ubevoktet på bordet, og han foretok sin første og siste ferd til høyere strøk for å stå på hodet ned i varene.

Jeg har alltid forkynt at hjertet ikke uforbeholdent kan tilhøre et annet individ, og jeg har tatt helt feil. Jeg kommer til å elske dette lille, fantastiske vesenet resten av livet.