Moon River And Me

Sett Breakfast at Tiffany's?
Hvis ikke, se den. Klassiker betyr ikke nødvendigvis kjedelig, og du vil bli overrasket over hvor promiskuøs Audrey Hepburn er i rollen som Holly Golightly. Jeg så den selv for første gang i sommer, og elsket den. En annen finurlighet den bragte med seg var lysten til å bo i New York - en trang jeg trodde døde for godt da jeg besøkte byen og fant den heller lite tiltalende. Noe sier meg at den tilbakevendte lysten ikke har så mye med NY å gjøre som sådan, uten snarere min forkjærlighet for by fremfor land.

Uansett, det er ikke film jeg har på hjertet. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har på hjertet. For en ung dame som etter hvert har blitt godt vant med å alltid ha løsninger klare for enhver situasjon er det fundamentalt skremmende å ikke vite hva man skal foreta seg. Det virker som om jeg, uansett hvor jeg snur meg, blir møtt med fundamentale problemstillinger jeg må forholde meg til.

Er tilværelsen jeg kjenner til så basert på jakten på lykke at angsten for ikke å være lykkelig paralyserer meg når det forventes at jeg skal ta en sjanse? For en måned siden var jeg på konstant på randen av neste vredesutbrudd fordi livet ikke bragte meg de utfordringene jeg ønsket, og nå... er jeg utfordret og panisk.

Moon River, wider than a mile,
I'm crossing you in style some day.
Oh, dream maker, you heart breaker,
wherever you're going, I'm going your way.
Two drifters, off to see the world,
there's such a lot of world to see.
We're after that same rainbow's end,
waiting around the bend,
my huckleberry friend,
Moon River and me.