I Think I Did It Again

Søndag. Tiden ble korrigert i natt, hvilket betyr at jeg i praksis har sovet mye lenger enn hva godt er. Satt oppe i går og leste ut Neil Gaimans Stardust. Flott bok, gammeldags eventyr av kontemporær forfatter, skrevet for voksne.

I dag har jeg to alternative handlingsmønstre foran meg:
1. Skrive ferdig den fordømte ekamensoppgaven om fundamentalisme.
2. Rydde og vaske leilighet.

Unf.

Gårsdagens anskaffelser (nok en gang takk til Amazon):
Stephen Fretwell - Magpie (2004)
Elbow - Asleep In The Back (2002)
Thirteen Senses - The Invitation (2005)
Longview - Mercury (2003)
Doves - Lost Souls (2000)
Stands - All Years Leaving (2004)
Turin Brakes - Ether Song (2003)
Turin Brakes - The Optimist LP (2001)
Delays - Faded Seaside Glamour (2004)
Leaves - Breathe (2002)
Stills - Logic Will Break Your Heart (2004)
Hope of the States - Left (2006)
The Beautiful South - Quench (1998)
The Beautiful South - Gaze (2003)
The Beautiful South - Blue Is The Colour (2001)
The Beautiful South - Welcome To The Beautiful South (1991)

Mitä?

Noen ganger, når man bor i et land der man ikke alltid skjønner alt folk sier eller skriver, så havner man i situasjoner som er en tanke upraktiske. Som nå, for eksempel. Jeg skal egentlig jobbe, men tør ikke gå ut. For å komme meg til jobb må jeg nødvendigvis gå ut, så dette er fryktelig lite fint. Har jeg fått angst for åpne plasser? Nei, men enten så betyr den lappen som henger nede på inngangsdøra at det er hagerydding på plakaten for hele blokka i dag, eller så har hele bølingen av naboer plutselig utviklet spontane friskustendenser på morrakvisten. Alt som kan krype og gå av folk som bor i bygget løper rundt utenfor med raker og bøtter og det som verre er, og jeg tør altså ikke gå ut. Ille nok at jeg ikke var med forrige gang, men at jeg også på høsten dropper fellesaktivitetene vil sikkert bli tatt som et tegn på liten grad av imøtekommenhet.

Så, kjære naboer, jeg er veldig lei meg for at jeg ikke har skjønt hva som sto på den fine lappen, men jeg har ikke tenkt til å komme ut og hjelpe dere.

KT Tunstall - Eye To The Telescope (2005)
Jeg trodde som tidligere nevnt at KT Tunstall hørtes litt ut som Juliette Lewis. Det er ikke akkurat en bra ting, så jeg må i etterkant si at jeg lurer litt på hvorfor jeg fikk for meg å kjøpe skiva. Det må ha vært det underbevisste som jobbet for meg, for jeg liker denne plata. Other Side of The World, Suddenly I See, Black Horse & The Cherry Tree likte jeg endog fra før, jeg var bare ikke klar over hvilken artist som kunne holdes ansvarlig. Når det nå har vist seg at også resten av plata er helt fabelaktig, så er det jo i grunn ikke så mye mer å krangle om.

Imagine It's All You've Got

De siste tre dagene har jeg kommet hjem sent etter mange, lange timer på jobb, og måttet klatre over hauger av CD'er når jeg har åpnet døren. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor bra den kombinasjonen av å gjøre fantastisk mye på dagen for så å komme hjem til mengder av ny musikk er, så jeg har ikke tenkt til å prøve.

Athlete - Vehicles & Animals (2003)
Athlete er et britpop-band jeg ramlet over etter å ha opprettet en Pandora-kanal på det relativt tynne grunnlaget "Slow Runner". Låtene Wires og Chances fra Tourist-skiva deres ga såpass sterk medsmak at jeg gikk til anskaffelse av en sparsommelig utgivelseshistorikk bestående av to skiver. V&A er bandets første skive, fra det Herrens år 2003 (Hva skjedde i 2003? Husker ikke.).

Plata har så langt bare fått en gjennomlytting, fordi den går as we speak (eller write, alt ettersom hvordan man ser på saken). Den bærer tydelig preg av å være et typisk britpopbands første plate. Akkurat som Snow Patrols første skiver er litt skranglete, så er denne også litt... svak. Dog later den til å være vel verd sine fire pund. Tittelsporet er min stil, og One Million er helt flott. Shake Those Windows og Beautiful er også flotte låter, men jeg har en følelse av at dette er en plate jeg kommer til å sette mer pris på når jeg kjenner dem skikkelig i mer velpolert utgave.

Doves - Some Cities (2005)
Da jeg sendte Geir et par låter av Athlete, kommenterte han at de hørtes ut som Doves. Da jeg kjøpte Athlete på Amazon mente de akkurat det samme, så jeg ga det en sjanse. Av en eller annen grunn har jeg i forkant av dette dodget elegant unna hver gang dette bandet har krysset mitt spor.

Jeg liker denne plata. Har hørt Snowden før, uten at jeg har vært klar over hvilket band det var snakk om. Almost Forget Myself har gått et greit antall ganger på winampen, og skiva har en fire-fem andre gullkorn også, hvilket vil gjøre at den ikke blir en av platene som bare går inn i glemselen. Nok et godt kjøp, faktisk godt nok til at resten av diskografien blir neste prosjekt.

The Reindeer Section - Son of Evil Reindeer (2002)
Dette var enkelt. Alltid enkelt å kjøpe plater man allerede elsker.

Jeg vet at media har vært veldig delt med tanke på Snow Patrols tekster. Ca 60% mener tekstene ikke passer til musikken (fordi man ikke kan drive og ha flerstavelsesord der flere stavelser blir puttet inn i samme taktslag, osv... man skal helst ha jeg-meg-deg-baserte tekster.), mens øvrige anmeldere mener Lightbody er en godsend. Nå er jeg selvfølgelig litt partisk med tanke på akkurat _det_, men det var dog tekstene som i utgangspunktet fikk meg interessert i bandet selv før jeg hadde kjennskap til vokalisten.

The Reindeer Section er Lightbodys sideprosjekt. Sammen med artister fra band som Arab Strap og Belle & Sebastian (totalt var de 16 som bidro til denne skiva) har han laget en helt _deilig_ plate. Grand Parade, Budapest, Your Sweet Voice (!), Cartwheels, You Are My Joy og Whodunnit? er de definitive høydepunktene, og de er virkelig gode låter. Mye av det er i SP-gaten, så om man ikke liker dem synes man sikkert dette blir litt for likt. Whodunnit?, derimot, ligner ikke i det hele tatt, og det er også andre spor her som bærer tydelig preg av å ha hatt andre bidragsytere. Plata har dessuten en av tidenes kuleste albumtitler, som i normal Lightbody-stil ikke har det minste med innholdet å gjøre.

Resten av kvelden kommer til å gå med på å gi KT Tunstall en sjanse, og deretter skal jeg gjenoppdage Film Schools selvtitulerte skive. Hvorfor er jeg ikke ute og har det gøy på en fredag som denne? Fordi jeg skal jobbe i morgen.
Life's good. :)

(Red. anm. Etter å ha hørt gjennom skiva til KT Tunstall en gang har jeg en pinlig innrømmelse å komme med. Jeg har levd i den villfarelse av at dette var noe i likheten med Juliette Lewis & The Licks (les: Crap), men det viste seg fort at jeg har jo hørt i hvert fall tre av låtene før, og elsker dem. Ikke nok med det, men jeg elsker alt det andre og. Det blir skammekrok på meg nå, og KT Tunstall på repeat i flere omganger... som om det var noen straff. Life IS good :D)

Everything All The Time

En eller to ganger i måneden stiller jeg bankkontoen til rådighet for min helt store lidenskap, musikk. Om man ser bort fra et par slengkjøp her og der har jeg før i dag ikke handlet plater i stor skala siden... tja... første uka i oktober? Si at jeg bruker 500-2000 kroner på musikk i måneden, avhengig av hvor vanskelige ting er å få tak i og hvor dilla jeg har. Det forklarer ikke hvor lønna blir av! Jeg tror det må være hull i mine lommer.

Dagens anskaffelser (takk til Amazon):
Film School - Film School (2006)
Nada Surf - Let Go (2002)
Doves - Some Cities (2005)
Athlete - Tourist (2005)
Athlete - Vehicles & Animals (2003)
Remy Zero - Remy Zero (2002)
Remy Zero - The Golden Hum (2002)
Remy Zero - Villa Elaine (1999)
The Reindeer Section - Y'all Get Scared Now, Ya Hear! (2001)
The Reindeer Section - Son of Evil Reindeer (2002)
Richard Ashcroft - Human Conditions (2002)
Toad The Wet Sprocket - In Light Syrup (1995)
Toad The Wet Sprocket - Breadand Circus (1999)
Various Artists - Garden State OSF (2004)
KT Tunstall - Eye To The Telescope (2005)
Pete Yorn - Nightcrawler (2006)

Lovely Lady Lumps - check it out!

Alle kvinner bosatt i og i områdene rundt Västerås i Sverige kan til en viss grad puste lettet ut. Politiet later i det minste til å tro at de har fanget en av det som sannsynligvis er en liten bøling sykkelutstyrte pervoer som har fjåset rundt og trakassert byens bebrystede befolkning.

Det er relativt sjelden at jeg reagerer på bilder brukt til artikler på VG og Dagbladets nettsider, da våre to riksleverandører av sladder og fjanteri ikke er helt beregnelige uansett, men her må jeg si jeg stusset. Bildet viser illustrasjonsfotografiet til sykkelmann-artikkelen på VG Nett i dag morges. Du har liksom artikkelen... og pupper. Hm.

On My Walls The Fire She Danced

Etter fjorten timers søvn (ja, jeg var altså litt sliten etter å ha tilbragt foregående natt i lystig lag på Finlands eneste casino), våknet jeg i dag morgens klokken ti, og det høstet så fælt utenfor at jeg nesten var fristet til å bli liggende og titte ut av vinduet hele dagen. Jeg tok meg imidlertid opp fra sengen (ingen liten prøvelse, det er kaldt her!) og satte kursen mot byen.

Dagens ekspedisjon: Helsinki Nasjonalbibliotek.
Først rota jeg meg inn på historisk-/filosofisk fakultet på universitetet og søla rundt der en stund før jeg skjønte at det var feil bygg. Jeg tok deretter en tur innom tempelkirken, et av Helsinkis store landemerker, og satt der og slappet av en stund. Kirken er et helt fabelaktig bygg, og den bærer preg av en ro innvendig jeg ikke har sett i mange andre kirker. Etter dette tuslet jeg over gaten til nasjonalbiblioteket, der en helt herlig gammel mann tok jakken og vesken min, låste dem inn i et eldgammelt skap, og ga meg en nøkkel som var så stor og tung at jeg må ha sett helt rar ut der jeg gikk rundt med den i baklommen.

Jeg elsker bøker. Nesten like mye som jeg elsker skivene mine. Dette var altså min første gang i det finske nasjonalbiblioteket, men det blir så desidert ikke den siste. Bygget i seg selv er helt flott, og de har stablet bøkene opp langs veggene i flere etasjer der du kan gå rundt på balkonger og nyte de støvsamlende, skinninbundne gamle versjonene av allverdens mirakler. Jeg satt og leste litt i en hønngammal versjon av Svenska Nationalencyklopedin, og deretter ble jeg bare sittende og titte på hyllemeterne med bøker en stund. Det var tydelig at den gamle duden ved inngangen syntes det var hyggelig å se noen der som faktisk turde å ta i en bok, for han kom løpende med noen enda eldre utgaver til meg og pludret ivrig ivei på finsk til han til slutt skjønte at jeg ikke forsto, hvorpå han trakk seg tilbake med noe som sikkert var meget koselige ord :)

Før Micraen min tok kursen hjem igjen rakk jeg å kjøpe et nytt par støvletter, Jacksonville City Nights av Ryan Adams & The Cardinals, samt et erstatningseksemplar av Ziggy Stardust av David Bowie, etter at mitt forrige eksemplar fikk litt hard medfart under et vorspiele i sommer. Jeg har endelig fått rotet meg til å lytte gjennom Martha Wainwrights selvtitulerte plate... er ikke frelst, men den er lyttbar nok. Som ventet ser Factory ut til å være skivas høydepunkt. (Red. anm. et par timer senere: Stryk kritikken, skiva er helt glimrende. Den trengte bare litt tid og tålmodighet. _Helt_ glimrende, gå ut og kjøp.)

Om litt blir det mørkt ute, så da skal jeg tenne lys og sette meg i sofaen og fullføre mitt siste, og så langt vellykkede, forsøk på å sette pris på Det hellige og det profane av Mircea Eliade. Etterpå venter David Humes Om religion, så det bør ikke være noen risiko for at hjernen overloader på jobbrelaterte tanker denne helgen.

Do You Hear That Sound?

Ahh :D
Finnairs flyvertinner går kanskje i streik i kveld. I og med at mine kjære overordnede ikke i det hele tatt syntes det var greit at jeg bare kanskje kommer meg hjem igjen fra tur til Stockholm i morgen, så ble den avlyst. Det betyr at jeg har en HEL dag på kontoret uten et eneste møte. Happy, happy, joy, joy!

Sånn i øvrig er det bra. Leiligheten er rundvasket, og i morgen kveld skal vi på Casino Gaming School med Sales Department. Lære seg å spille bort pengene sine. Det er jobben sin, det, som vet hva slags team building events de skal ta med sine ansatte på :p

Min spilleliste for øyeblikket:
Embrace - Gravity
Snow Patrol - Run
Snow Patrol - Make This Go On Forever
Madrugada - The Kids Are On High Street
Coldplay - Fix You
Sia - Breathe Me
Nada Surf - Always Love
The Stands - I Will Journey Home

What Have I Become, My Sweetest Friend?

Høsten har vært her en stund nå, så jeg lurte på hvor det ble av deg. Jeg kan ikke huske at et år har gått uten at du har vært der for meg, for å ta bort fargene fra alt det varme. Jeg merker at selv om du var sen, er du mer til stede hos meg nå enn du noengang har vært. I hvert tone, hvert trekk jeg tar av sigaretten, i alle ledd og tanker.

Kanskje jeg har ventet mer på deg i år, og det er derfor du har holdt deg unna. Begynte jeg ikke å savne deg allerede i vår? Hvor var du da? Mistrives du i lyset, i alt det yrende livet jeg fyller dagene mine med? Det gir deg ikke den samme muligheten til å være alene med meg slik du er nå.

Har jeg tvunget deg frem? Du må ikke tro du er ferdig med meg, du blir aldri ferdig med meg. Jeg trenger deg som jeg trenger alt annet jeg eier. Du vet, alle disse tingene og tankene jeg aldri slipper taket i. De er mine, bare mine. Eiesyk, jeg? Du kan aldri forlate meg helt, bare forsvinne tilbake i mørket når jeg er for blind til å se deg.

Jeg tror jeg _har_ tvunget deg frem. Du kom ikke av deg selv som før, så jeg har brukt hvert åndedrag i ukesvis på å lete etter deg. Og i mørket finner jeg deg, fordi jeg kjenner deg. Du er et produkt av meg, som jeg er skapt av deg. Du er en del av meg som jeg er en del av deg. Men nå er du her, hos meg igjen, der du hører hjemme, i musikken og bøkene og hodet mitt. Akkurat der jeg trenger at du skal være akkurat nå. Uten deg kommer ikke fargene tilbake igjen, uten natten din vet jeg ikke hvordan jeg skal være meg i dagslyset.

Så elsk meg, men husk at jeg eier deg. Du kan ikke leve uten meg heller, så ikke bruk meg opp. Vi kan danse med hverandre til jeg puster lys igjen, og da blir du borte. Du har ikke alltid vært en god partner, men jeg kjenner at du har øvd. Det er mye farger å spise av i år, og mye lys å formørke. Vi kommer til å få en stille og vakker høst igjen, du og jeg.

Du er min, nyt at alt blir stille med meg. For når livet våkner igjen etter denne høsten vil jeg nok en gang ha alt jeg har ønsket meg, mens du gråter for det jeg aldri fikk, alt jeg er redd for og alt jeg ikke kan si til meg selv. Jeg lover at jeg vil sette pris på deg, elske deg og ta vare på det du gir meg som jeg aldri har gjort før, for uansett hvor vanskelig det høres ut har jeg aldri vært så redd som da jeg trodde du ikke var her for meg i år. Musklene, øynene og kroppen min er så slitne som jeg aldri kan huske at de har vært, men nå vet jeg at alt kommer til å bli helt bra.

Jeg tror jeg har en liten spurv som kanskje ikke overlevde dagen å takke for at du er her hos meg igjen. Jeg håper den klarte seg, vi skal be for at den møter vinteren med meg når du går. Om det er noen som hører bønnene? Jeg vet ikke. Vet ikke hva jeg tror på lenger. Men jeg tror på meg, og deg, og på at vi nok en høst kommer til å være så vakre sammen at fargene får liv igjen av alt hatet vårt til hverandre gir meg. For det elsker jeg deg.

Jeg har savnet deg.

GIVE ME A BREAK!

Jeg var så stresset da klokken nærmet seg fire i dag at jeg besluttet å ta med meg laptopen hjem og prøve å roe ned pulsen litt. Den var nemlig på vei ut gjennom huden.

Da jeg kom hjem og åpnet døra ante jeg fred og ingen urokråke (haha), men faen meg var det ikke to SPURVER i leiligheten! En på kjøkkenet og en på kontoret. Herre Jesus! Jeg har jaga småfugl i omtrent en halvtime, og den ene var vel døden nær da jeg til slutt fikk kjippa den ut verandadøra. Selvfølgelig sto HVER ENESTE dør i hele leiligheten åpen hele dagen, så nå må jeg vaske hver eneste gudsforlatte millimeter av alt jeg har fordi alt er dekka med fjør og fugledritt.

Hva ER det jeg har gjort i et tidligere liv som gjør dette her mulig? Hjerteinfarktet står og humrer bak døra, så om dere ikke hører fra meg på et par dager, vennligst kontakt ambulanse. Ikke bare det, men selv hjerteinfarktet er i ferd med å utvikle magesår. Guuuuud...

(Jeg beklager språkbruken i dette innlegget, men jeg har altså fysisk vondt i både arterier, vener og alt hva klaffer heter, og det synes jeg er unnskyldning god nok for å frese rundt seg med uhumskheter.)

I Want To Know How It Looks From Your Side

God works in mysterious ways.

I dag har jeg hatt mitt store coming out jobbmessig sett, i det min høyt elskede, ikke så subtile, finske sjef erklærte i et av firmaets store "business blockers"-møter at det nå var min oppgave å håndtere de store utfordringene innen distribusjon, og at jeg ville være alles kontaktperson hva måloppnåelse angikk. Selv satt jeg kaffen i halsen og håndterte min noe uhøytidelige teamlederlansering på en særdeles lite elegant måte.

Etter det gjorde jeg hva ethvert oppegående invdivid ville valgt å gjøre: Jeg tok med mine britiske kollegaer på middag, selvfølgelig til en restaurant som tydeligvis hadde bestemt seg for å arrangere finsk mesterskap i stand-up akkurat i kveld. På finsk. Selvfølgelig. Oh joy...

Nå er jeg trett, litt lei fulle finner, og relativt stressa for etthundreogtjuetusen mål jeg skal oppnå uten god opplæring, og har akkurat funnet ut at jeg har misset fristen for oppgavekommentarer i KULH1070. Livet er brillefint, dere!

(Livet _er_ selvfølgelig fremdeles helt utmerket, jeg måtte bare få ut litt gruff. :))

Make This Go On Forever

Helgen ble tilbragt i Oslo. Fredagen var sterkt preget av ekstrem tretthet etter lang uke og medarbeidersamtale, mens lørdagen sto sterkt i fjortisfyllas tegn (heldigvis har jeg hørt rykter om at Christer og Else også ble rammet av dette fenomenet, så da var jeg i det minste ikke alene). Søndag, derimot... det var da livet på nytt tok en turn mot det sedvanlig fantastiske jeg etter hvert har blitt så veldig glad i :)

Rockefeller. 20:00 åpnet dørene, og jeg hutret meg inn fra kulden. Bellman, en norsk dude med en liten ansamling musikere, startet moroa, og var overraskende glimrende. Selv ikke det faktum at han valgte å dra med seg all verdens elendighet i form av Lise Karlsnes opp på scenen gjorde nyoppdagelsen mindre verdt. Men så...

For tredje gang i år kunne jeg nyte hvordan Snow Patrol gjorde entre på scenen. I motsetning til sin forrige Rockefeller-konsert (Øyanatt i sommer), slapp de denne gang unna terroralarm på Heathrow, så selv om det betød at jeg ikke fikk se Stringfellow på scenen med dem var de i det minste fulltallige og i besittelse av alle sine instrumenter. Jeg vet jeg mye maser om det, men jeg _er_ litt forelsket i Gary Lightbody. Dersom andre har Bouncy og diverse andre syngedamer som kriseløsninger så er dette min mann :)

Til min store overraskelse, og til forskjell fra årets to tidligere konserter, kom majoriteten av låtene fra Final Straw. Jeg regner med at de plukket låter de regnet med at ville appellere mest til flertallet, i og med at de prøver å knekke ryggen på det norske markedsmonsteret (:p). Selv om Run ikke traff meg på samme måte som den gjorde i Korea, og Beginning To Get To Me og Make This Go On Forever ikke var _like_ gudommelige som første gang jeg hørte dem live (på tross av at han da hadde litt vondt i stemmen), så var dette en fantastisk konsert, og med påfølgende dags popquiz med innslag av Death Cab (!) var Osloturen en fulltreffer.

Jeg må dog si at it feels good to be back home :)

Setlist fra søndagens konsert:
Spitting Games
Wow
Chocolate
Beginning To Get To Me
Headlights
Grazed Knees
Chasing Cars
Shut Your Eyes
How To Be Dead
Somewhere A Clock Is Ticking
Make This Go On Forever
Ways And Means
Run
You're All I Have
---
Open Your Eyes
Tiny Little Fractures

Bling (Confessions of a King)

Gårsdagens motorshow-tur til Oslo var slettes ikke verst. Etter å ha endret en presentasjon frem og tilbake et par ganger hadde jeg to timers fritid, og fikk muligheten til å rote bort litt tid blant Platekompaniets hyller.

Det finnes platebutikker i Finland. De er bare ikke særlig gode. I det minste om man er ute etter noe annet enn HIM, 69 Eyes, Lordi og Nightwish. (De har for øvrig Lordi-cola her, men det er et kapittel for seg selv.) Selv om det høres stusselig ut er derfor nok ledig tid til å rote bort en stund på Platekompaniet en godsend for en ung pike som meg.

Shopperunden resulterte i følgende skiver:
Thom Yorke - The Eraser (2006)
Air - Moon Safari (1998)
The Sisters of Mercy - Floodland (1987)
Minor Majority - Reasons to Hang Around (2006)
AFI - Decemberunderground (2006)
Thomas Dybdahl - One Day You'll Dance For Me, New York City (2004)
Bright Eyes - Letting off the Happiness (2001)
Bright Eyes - Fevers and Mirrors (2000)
Anneli Drecker - Frolic (2005)
Martha Wainwright - Martha Wainwright (2005)

Har dog ikke begynt å lytte gjennom dem ennå, er for øyeblikket opptatt med:
The Killers - Sam's Town (2006)
AFI - Sing the Sorrow (2003)
Belle & Sebastian - Tigermilk (1999)
Placebo - Meds (2006)
Nada Surf - Let Go (2002)